Et uomvendt menneske opplever ikke av seg selv noe behov for frelse. Det spør verken etter Gud eller frelse og vil helst ikke forstyrres i sin syndige og verdslige ro. En vet nok at en ikke er fullkommen, og av og til frykter en kanskje for døden og dommen, men håpet er at Gud er nådig og romslig, at han lar nåde gå for rett til sist.
En undersøkelse sier at 91% av kristne studenter lar være å stå fram som kristne. De frykter utestengelse, forakt og hets, og at deres kristne bekjennelse kan få følger for både studier og arbeid. Andre undersøkelser viser at en åpen kristen bekjennelse gjør det vanskelig å få arbeid i flere europeiske land. Mange lar derfor være å si noe om sin kristne tro, og en søker bevisst å gi uttrykk for holdninger og synspunkter som ikke er i konflikt med tidsånden.
«Så kalte han til seg folket sammen med disiplene sine, og han sa til dem: Den som vil følge etter meg, han må fornekte seg selv, ta sitt kors opp og følge meg. For den som vil berge sitt liv, skal miste det. Men den som mister sitt liv for min skyld og for evangeliets skyld, skal berge det. For hva gagner det et menneske om han vinner hele verden, men tar skade på sin sjel? For hva kan vel et menneske gi til vederlag for sin sjel? For den som skammer seg over meg og mine ord i denne utro og syndige slekt, ham skal også Menneskesønnen skamme seg ved når han kommer i sin Fars herlighet med de …
Jesus forbereder ofte sine disipler på trengsel og forfølgelse. Det samme gjør apostlene når de skriver til de troende i sin tid. Undre dere ikke, sier både Peter og Johannes, om verden hater dere (1Joh 3:13), og over den ilden som kommer over dere til prøvelse (1Pet 4:12). I verden har dere trengsel, sier Jesus (Joh 16:33).
Ingar Gangås har vært redaktør av Lov og Evangelium siden februar 2005. Forrige nummer av bladet var det siste fra hans hånd.
Da er vi godt i gang med vårsemesteret. Vi er fortsatt sju elever, som i høst, og det er en trofast flokk. Til tross for pandemi og mange strenge smittevernregler, har skolen gått som normalt i hele år.
Det har vært vanskelig å besøke Moldova pga. reiserestriksjoner de siste par årene. Jeg fikk likevel til en kort tur i høst. Av forsiktighetshensyn var jeg bare i Chisinau, hvor jeg fikk treffe Natalia og Vladimir, samt gjort en del nødvendige ærend knyttet til eiendom og bank mv.
Igjen og igjen samles verdens ledere for å drøfte hva som kan gjøres for å stanse de ødeleggelser som truer jorden. Alle ser og forstår at noe alvorlig er galt. Nå gjelder det å handle, mens det ennå er tid! Håpet er å redde verden.
En lørdag formiddag ringte det på døren. Utenfor sto det to pent kledde fremmede, en mann og en kvinne. De var Jehovas vitner. Mannen spurte om hva jeg tenkte om framtiden for jorda vår. Ja, den er nok ikke så lys, sa jeg, den skal gå under. Men kan jeg få stille deg et spørsmål? Ja, det kunne jeg.
