Jesus forbereder ofte sine disipler på trengsel og forfølgelse. Det samme gjør apostlene når de skriver til de troende i sin tid. Undre dere ikke, sier både Peter og Johannes, om verden hater dere (1Joh 3:13), og over den ilden som kommer over dere til prøvelse (1Pet 4:12). I verden har dere trengsel, sier Jesus (Joh 16:33).
Vi skal ikke undre oss over trengsel og forfølgelse, over verdens hat, for det er de vilkår en kristen lever under, vel å merke om han lever som en kristen. Ve dere, sier Jesus, når alle mennesker taler vel om dere, for det gjorde også deres fedre med de falske profetene (Luk 6:26).
Det er altså en vei til å slippe unna trengsel, hat og forfølgelse. Det er å tilpasse seg denne verden og forkynne det som verden vil høre. Unnlate å gå i rette med synden, unnlate å tale til vekkelse, men bare ta fram det som klør i øret, det som er godt å høre.
Sitat av Kierkegaard
«Det var en gang da «mennesket» forholdt seg til seg selv i en uendelig forestilling om det å være en kristen. Han gjorde alvor av det å avdø, det å hate seg selv, det å lide for læren. Nå fant han livet så vanskelig, ja så kvalfullt, at selv de mest hardføre nesten segnet under disse vanskelighetene. De krympet seg som ormer, og selv de mest ydmyke var ikke langt fra å fortvile. Og derfor, hva skulle alle vanskelighetene tjene til. Vær pjatt – og du skal se at alle vanskeligheter forsvinner! (…)
Forfalsk så i dypeste grunn Guds eller kristendommens betraktning av dette liv. La det være kjennetegnet på at veien er den rette, den Gud velbehagelige, at den (helt i strid med Guds ord) er lett – og du skal se, alle vanskeligheter forsvinner. Denne verden blir en herlig verden,
herligere og behageligere og lettere for hvert århundre som det leves på denne måten. Og vær ganske usjenert. Tro meg, du behøver ikke unnse deg for noen, hele kompaniet er av samme art. Lovtalen er gjort ferdig for deg, lovtalen over din klokskap, lovtalen av de andre som ved å holde lovtale over deg – hvor klokt beregnet – holder lovtale over seg selv. De vil kun fordømme deg, hvis du ikke er: som de andre.» (Søren Kierkegaard)
Verdens venn eller Guds venn?
Kristenheten har til alle tider vært fristet til å tilpasse seg verden, søke verdens gunst og bifall. Det er menneskefrykten som driver til dette, frykten for å få menneskene mot seg. Frykt ikke for dem som dreper legemet, men ikke kan drepe sjelen, sier Jesus (Mt 10:28).
Verden kan drepe legemet. Så langt kan den gå i sitt hat mot den sanne kristendom og de sanne kristne. Slik har det vært og slik vil det forbli. Vi merker hvordan hatet, forakten og sinnet mot sann kristendom øker i vårt eget folk. Står du fast på Guds ords lære, og ikke omtolker det som de falske profeter, så må du regne med å møte verdens forakt, sinne og motgang. Frykt ikke, sier Jesus, de kan bare slå legemet i hjel! Det kan de, og det må vi være forberedt på kan bli en realitet. Men de kan ikke skade sjelen, de kan ikke ta fra deg det evige liv, så lenge du ikke bøyer av for å berge ditt liv og bli godtatt i denne verden.
Men det er noe du skal frykte, noe du virkelig skal være redd for. Det er å få Gud imot deg. Søker du å bli verdens venn, så vil du snart finne deg å være Guds fiende. Troløse som dere er! Vet dere ikke at vennskap med verden er fiendskap mot Gud? Den som vil være verdens venn, blir Guds fiende (Jak 4:4).
Jeg er redd det er en av de største farer i våre dager, å bli Guds fiende i det at en søker å forenes med verden. Og kommer jeg i motsetning til Gud, hvem skal da frelse meg? Hvem skal stå opp for meg på dommens dag, hvis Gud selv er imot meg? Da har jeg ingen som kan berge min sjel! Det skal jeg virkelig frykte, han som kan ødelegge både sjel og legeme i helvete (Mt 10:28)! Men det er få som frykter Gud i våre dager. Gud er ikke noe problem, han føyer seg nok, han tar det nok ikke så nøye. Han godtar nok at vi endrer noe og tilpasser oss litt for å unngå vanskeligheter, for å fremme hans rike i denne verden osv. Nei, sier Jesus. Det er Gud du skal frykte! Han lar seg ikke spotte! Han er nidkjær for sitt ord, han tar det fryktelig nøye og er en hevner over all urett.
Kristi lidelser
Det naturlige menneske, ikke minst det religiøse, er og blir en fiende av evangeliet. Slik er tingenes tilstand og det kan aldri forandres. Søker vi å hjelpe evangeliet og gjøre det mer spiselig for verden, så tar vi nettopp bort evangeliets kraft til å frelse og gjenføde. Apostelen Paulus ville ikke forkynne evangeliet «med vise ord, for at Kristi kors ikke skulle tape sin kraft»(1Kor 1:17; jf 2:1-5). Kraften i Guds ord ligger nettopp i det som det religiøse eller verdslige menneske støter an mot.
Når du som kristen møter verdens fiendskap og hat, skal du for det første ikke forundre deg over det. Du er blant ulver! Jo mer saktmodig, hjelpeløs og troskyldig du vandrer, jo mer vil du bli forfulgt.
«Mine kjære! Undre dere ikke over den ild som kommer over dere til prøvelse, som om det var noe merkelig som hendte dere. Men i samme grad som dere har del i Kristi lidelser, skal dere glede dere, for at dere også kan juble i glede når hans herlighet blir åpenbart» (1Pet 4:12-13).
Når du som kristen opplever forfølgelse, hån og spott, er det nettopp for Jesu skyld du lider dette. Det er Jesus i deg som forfølges, det er han som verden ikke kan tåle. Og jo mer du ligner ham, jo mer du vandrer i hans fotspor, jo mer vil verden hate deg og din gang blir en lidelsesgang, en «via dolorosa».
Jesus var hele verdens syndebukk, det Guds lam som bar all verdens synd. Nå har Jesus forlatt denne jord og tatt sete ved Faderens høyre hånd i det høye. Nå er det du som hører Jesus til som sammen med alle de troende er hans legeme her i verden, Kristi legeme. Og dette legemet er hatet av verden med det samme hat som rammet Jesus.
Så når du lider som en kristen, dvs. fordi du er en Jesu etterfølger, er det Kristi lidelser du har del i, og du utfyller på din egen kropp det som ennå mangler i de Kristus-lidelser som gjenstår for Kristi legeme på jorden. Slik taler apostelen Paulus om sine lidelser:
«Nå gleder jeg meg over mine lidelser for dere. Det som ennå mangler i Kristus-lidelser, det utfyller jeg på min egen kropp, for hans legeme, som er menigheten» (Kol 1:24).
Jesu seier
Et får er hjelpeløst. Det har ingenting å forsvare seg med mot ulven. Det er fullstendig overlatt til hyrdens omsorg. Og det er faktisk slik at jo mer fåret søker å ta opp kampen mot ulven selv, jo lettere vil det bli et bytte for ulven. Vi tenker så lett at evangeliet skal seire ved at vi som kristne vinner innflytelse og får makt og posisjon her i denne verden. Men skal en kristen vinne makt og innflytelse i denne verden, må han omforme evangeliet og gjøre evangeliet populært og i pakt med verdens tankegang. For verden vil aldri bli lydig mot evangeliet slik det
er. Men i det vi søker å vinne makt og innflytelse, så er det ikke vi som seirer over verden og omskaper verden til Guds bilde gjennom evangeliet, men det er verden som seirer over oss og omskaper oss og evangeliet til sitt bilde. Da har vi blitt ulvens bytte. Dette ser vi så tydelig i kristenheten i dag, og vi står alle i fare.
Jesus seiret ikke over verden og det onde gjennom å ta opp kampen mot verden ved ytre makt og kraft. Jesus seiret ved å ta synden og ondskapen på sin egen rygg og bære den og lide under den, som om det var det mest rettferdige i denne verden. «Han ble mishandlet og han ble
plaget, men han opplot ikke sin munn, lik et lam som føres bort for å slaktes, og lik et får som tier når de klipper det. Han opplot ikke sin munn» (Jes 53:7).
Verdens synd og ondskap kan bare beseires gjennom å gravlegges. Verdens synd og ondskap fant sin grav i Jesu legeme. Han bar synden på sitt legeme opp på treet og døde med den, og dermed var synden beseiret, utslettet og oppgjort.
Den hadde funnet sin overmann, som ikke lot seg beseire av det onde, men som beseiret det onde ved det gode, gjennom lidelse og død i synderes sted. Hvilken underlig seier! Hvor fullstendig annerledes og i strid med all verdens tankegang. Men denne «Guds dårskap er visere enn menneskene, og Guds svakhet er sterkere enn menneskene» (1Kor 1:25).
Og «til dette ble dere kalt, fordi Kristus led for dere, og etterlot dere et eksempel, for at dere skal følge i hans fotspor, han som ikke gjorde synd, og det ble ikke funnet svik i hans munn, han som ikke skjelte igjen når han ble utskjelt og ikke truet når han led, men overlot det til ham som dømmer rettferdig, han som bar våre synder på sitt legeme opp på treet, for at vi skal dø bort fra syndene og leve for rettferdigheten. Ved hans sår er dere blitt legt. Dere var jo engang som villfarne får, men har nå omvendt dere til deres sjelers hyrde og tilsynsmann» (1Pet 2:21-25).
Vårt kall
Du er kalt til å bære de andres synd, verdens synd, ikke for å sone den, men for å skjule den, la den finne sin grav hos deg. Når du gjengjelder ondt med ondt, så inntas du og beseires av det onde. Det onde har erobret deg og gjort deg til sin tjener. Men når ondskap, baktalelse, skjellsord, trusler og forbannelser ikke blir gjengjeldt, men finner sin grav i deg (– dvs. at du lider tap, bærer anklager og skjellsord som om det var aldeles rettferdig, som et får som føres bort for å slaktes, det er et virkelig kors og en virkelig død for egenæren, selvlivet og din egen rett) – og du til gjengjeld velsigner og taler vel og gjør det gode, så er du ikke beseiret, men du har beseiret det onde gjennom det gode.
Om du i det ytre skulle lide nederlag, og det vil du som regel nettopp gjøre, du vil lide tap og urett, men du har likevel seiret. Du står der etter å ha overvunnet alt (Ef 6:13), du lot deg ikke beseire av det onde, men seiret over det onde ved det gode. Og bare slik kan du også «vinne mer enn seier», dvs gjøre erobring i Guds rike. For slik er hvetekornets lov. Det bærer frukt gjennom død, gjennom å legges i jorden og dø. Bare da kan det bære frukt (jf Joh 12:24).
Slik ble Jesu legeme til liv for verden, og bare slik kan også du bli til velsignelse og liv for verden, gjennom lidelse og død. For da blir du likedannet med Jesus, du får bære hans bilde og være et Kristi brev til verden (2Kor 3:3), et brev om hans nåde, kjærlighet og barmhjertighet. Og har du båret hans fornedrelsesbilde i denne verden, så skal du også få bære hans herlighetsbilde i himmelen (1Kor 15:49).