«For eg veit kva tankar eg tenkjer om dykk, seier Herren. Det er fredstankar og ikkje tankar til ulukke. Eg vil gje dykk framtid og von» (Jer 29:11). Me lever i urolege tider. Nyheitene, som møter oss dagleg gjennom alle dei ulike mediekanalane på nettet, skapar lett frykt og angst i mange menneskehjarto. Me høyrer om krig, folk som reiser seg mot folk, rike mot rike. Det er hungersnaud og jordskjelv både her og der. (Matt 24)
Jeg vil innlede med et sitat av Rosenius, fra Husandaktsboken den 6. Januar: «Loven gjør sin rette virkning bare når den får komme inn i hjertet. Men virker den bare på overflaten, så kan du nok bli from i dine gjerningner og din egen innbilning. Og da blir du, som nettopp sagt, en fariseer (…) Den sanne omvendelse går dypere.
Sal 145:18f «Herren er nær hos alle dem som kaller på ham, hos alle som kaller på ham i sannhet. Herren vil oppfylle de gudfryktiges lengsel, han hører deres rop og frelser dem.» Ordene fra salme 145 er store og løfterike. Men de er vanskelige å gripe! Det er som Guds tilsagn er rettet til troende, langt over «mitt nivå». De som «kaller på ham i sannhet» – «de gudfryktiges lengsel».
«Kast all deres bekymring på ham, for han har omsorg for dere.» (1Pet 5:7) For et vidunderlig bibelvers! En tydelig oppfordring forenet med et fantastisk løfte. Kjære venn, dette er Herrens hilsen til deg og meg akkurat nå. Den kommer fra ham som vet hvordan vi har det og hva vi behøver. Ingen kjenner din og min situasjon bedre enn Herren.
Julen nærmer seg. Jesu fødsel er en gledens dag, og vi møter det allerede i Jesajas ord: «De gleder seg for ditt åsyn, slik en gleder seg om høsten, slik en jubler når de deler hærfang.» (Jes 9:3) Som man kan glede seg når man får høste rikelig etter strevet man har hatt – høste slik at man har mat for livet. Høsttakkefester, når høsten var berget, det har man ofte feiret. Kanskje har man hatt mer av det på steder hvor det ikke er slik som hos oss, hvor vi på en måte tar det som selvfølgelig at vi har nok mat.
På den tid tok Jesus til orde og sa: Jeg priser deg Far, himmelens og jordens herre, fordi du har skjult dette for de vise og forstandige, men åpenbart det for de umyndige. (Matt 11:25) Det er noe som gleder Jesus slik at han bryter ut i lovprisning til sin himmelske Far. Det er hvordan Han har gjort veien til liv og frelse for oss. Du har skjult DETTE, ja, hva er det? Det ser vi i Luk 10:20, når vi ser det i sammenheng med det som følger etter.
I denne andakten vil jeg gjerne få minne om to bibelvers. Det første er fra Jesaja 41:6: «Den ene hjelper den andre, og til sin bror sier han: Vær frimodig!» (på dansk: hold fast) Og fra Romerbrevet 1:12: «… at vi kunne oppmuntres sammen med dere ved vår felles tro …» Vår tid er travel på mange måter.
«Dere lite troende», sa Jesus til sine disipler. Flere ganger i løpet av de tre årene de fulgte ham, refset han dem for deres manglende tro. Møtte de på vanskeligheter i hverdagen ble de fort hjelpeløse og tafatte, som da de opplevde stormen på Genesaretsjøen og trodde de skulle gå under. Jesus anklaget dem og sa: «Dere lite troende!» Peter fikk også refsende tiltale da han skulle gå på vannet og begynte å synke på grunn av sin manglende tro.: «Du lite troende, hvorfor tvilte du?»
I dag «feirer man kjærligheten». Den forstås helst som å leve ut sin seksuelle legning, utfolde egen lyst og begjær. Hver må få elske den man selv vil, og å elske er synonymt med å ha seksuell omgang. På gresk kalles det eros. Men selv om den erotiske kjærlighet leves ut med andre, er fokuset ikke selvhengivelse og selvoppofrelse, men selvutfoldelse. Det er jeget som er i sentrum. Fokuset er ikke hvordan jeg best kan leve for andre, men hvordan jeg fritt kan få utfolde meg selv og nyte, ikke yte. Det er selviskhet.
«Men én gang taler Gud, ja to ganger hvis mennesket ikke akter på det. I drømmer, i syner om natten, når dyp søvn faller på menneskene, når de slumrer på sitt leie, da åpner han deres ører og trykker sitt segl på advarselen til dem, for å få mennesket til å la sin gjerning fare og for å utrydde overmotet hos mannen, for å frelse hans sjel fra graven og hans liv fra å bli gjennomboret av spyd. Mennesket tuktes også med smerter på sitt leie, og en stadig uro går gjennom marg og ben. Han vemmes ved brød og hans sjel ved lekker mat. Hans kjøtt tæres bort, så en ikke ser det mer, og hans ben, som en …
Kopirett © 2025