Det går an å være rik midt i sin fattigdom. Men det er også mulig å være fattig i all sin rikdom. Den største rikdom er å kjenne Jesus og ha ham til frelser. Det er å eie syndenes forlatelse i Jesu Kristi blod, i det han gjorde da han døde som din og min stedfortreder på korset.
«Men Herren er Ånden, og der Herrens Ånd er, der er frihet. Men vi som med et utildekket ansikt ser Herrens herlighet som i et speil, vi blir alle forvandlet til det samme bilde, fra herlighet til herlighet, som av Herrens Ånd. Derfor, da vi har fått denne tjenesten, i og med at vi har fått miskunn, mister vi ikke motet. Vi har sagt oss løs fra alle skammelige snikveier og farer ikke fram med list. Heller ikke forfalsker vi Guds ord, men ved å legge sannheten åpent fram, anbefaler vi oss for Guds ansikt til alle menneskers samvittighet. Er så vårt evangelium likevel skjult, da er det for dem som går fortapt, det er skjult. For denne verdens gud …
En av tekstene som leses i kirkene i julen, og som jeg husker fra oppveksten, står i starten på Johannesevangeliet: «I begynnelsen var Ordet, og Ordet var hos Gud, og Ordet var Gud» ( Joh 1:1).
– Vi møttes igjen i Sucre, Bolivia i 2016. Vi hadde ikke sett hverandre på mange år. Jeg ble innbudt til å besøke Såmannens kontor slik at vi kunne snakke sammen. Etter noen dager møtte jeg opp, og da fikk jeg et eksemplar av Husandaktsboken av Carl Olof Rosenius på spansk.
«Samle dere ikke skatter på jorden, hvor møll og rust tærer, og hvor tyver bryter inn og stjeler. Men samle dere skatter i himmelen, der verken møll eller rust tærer, og tyver ikke bryter inn og stjeler. For hvor din skatt er, der vil også ditt hjerte være.» (Matt 6:19-21) Det gjorde inntrykk på mange med de voldsomme brannene i Los Angeles i januar.
Så dere en sæd, som rettferdigheten krever! Få dere en høst etter kjærlighetens bud! Bryt dere nytt land! For nå er det tiden til å søke Herren. (Hos 10:12)
«Å, for et sjokk og oppstyr det skulle bli i verden hvis menneskene begynte å regne med Guds ord som det virkelig er – Guds ord. De ville løpe, rope, studere og spørre etter veien til frelse.
– Det var ikke noe håp for meg. Jeg levde et verdslig liv. Etter hvert ble det mange og harde diskusjoner på verkstedet. Til og med andre verdslige var bekymret for meg. Paulino Huilcca (58) forteller åpenhjertig om sitt tidligere liv. – Jeg var åndelig syk, men kjente meg legemlig frisk. Slik var det i mange år. Jeg var «død i mine overtredelser og synder», slik det beskrives i Efeserbrevet (2:1): Jeg var «et vredens» og «vantroens barn» og visste ikke at jeg hadde djevelen til far i likhet med alle de uomvendte, han som er «høvdingen over luftens makter, den ånd som er virksom i menneskenes barn» (2:2). Det var en vond situasjon å være i. Nå ser jeg …
Johannes døperen sto fram i et øde område, ved Jordanelven, og forkynte. Folket kom ut dit for å høre. Det var ikke nødvendig å stelle i stand noe ekstraordinært. Det var en dragning i luften som gjorde at de måtte høre ham. Vekkelsen grep dem. En skulle tro at budskapet måtte skremme dem vekk: «Omvend dere, for himlenes rike er kommet nær!», fikk de høre. Men i stedet ble det om å gjøre å bekjenne sin synd.
Ingar og Marit Gangås har vært Lekmannsmisjonens utsendinger til Peru og Bolivia høsten 2023. Her følger utdrag fra deres fem reisebrev.