Per Bergene Holm

Plagene i Egypt var Guds dom over egypternes undertrykkelse av israelittene, drapene på deres små guttebarn og dom over Egypts avguder (jf 2 Mos 6:5-7; 12:12). Det var miljøkatastrofer med enorm ødeleggelse av Nilen, plante- og dyreliv i hele Egypt osv. Historikere og biologer søker stadig å gi naturlige forklaringer på plagene, og det kan sikkert finnes noen slike.

Budskapet om Herrens vredes dag er stadig gjentatt i Bibelen, det er noe som skulle leve i vår bevissthet til stadighet. Det kommer en dag da Gud skal gjengjelde enhver etter hans gjerninger, da hver og en skal svare for seg selv, en dag som er uten lys, uten nåde, uten barmhjertighet, hvor Guds rettferdige vredesdom skal ramme alle uten skånsel, alle som ikke har søkt Herren i nådetiden og fått sin sak i orden, blitt tvettet ren i Jesu blod og ikledd Jesu rettferdighets skinnende drakt.

I dette nummer av bladet vil vi på en særlig måte stanse for Skriftens ord om at det er menneskets lodd en gang å dø, og deretter dom (Heb 9:27).

Slik syndefallet førte med seg et dobbelt fiendskap mellom Gud og mennesket, er det også behov for en dobbel forlikelse for at forholdet mellom Gud og mennesker skal bli godt.

Syndefallet er historiens store katastrofe. Det er synden som er årsak til alt det onde i verden. Derfor taler også Gud så alvorlig om hva som vil skje dersom Adam synder og gjør imot Guds vilje. Da skal han visselig dø. Men Adam lød ikke Gud. Han gjorde imot Guds vilje og tok av det treet Gud hadde forbudt ham å ta av. Og dermed kom synden inn i verden og verdenshistoriens største katastrofe var et faktum.

Vårt påskelam er slaktet, Kristus. Det er Skriftens hovedbudskap: Kristus korsfestet i vårt sted, under våre synder, til vår forsoning med Gud.

Å forkynne Guds ord og forvalte sakramentene er retter og plikter som hører til det alminnelige prestedømme. Det er gitt til den troende menighet som helhet. Det betyr imidlertid ikke at enhver troende skal gjøre alt. Alle er ikke profeter eller lærere, alle har ikke nådegave til å lede og styre, til å prøve ånder eller helbrede. Nei, Gud har i sin uendelige visdom ordnet det slik at han har fordelt tjenestene mellom de troende og gitt den enkelte utrustning til sin tjeneste.

Alt som står om det alminnelige prestedømmet i Det nye testamentet, har sin grunn i det gamle. Det vil derimot ikke si at det alminnelige prestedømme er identisk med det aronittiske, for det er det så visst ikke. Men alt har likevel sitt forbilde der.

I dette nummer av bladet vil vi ha særlig fokus på det vi gjerne kaller lekmannslinjen og hva det innebærer for «hvordan en bør ferdes i Guds hus, som er den levende Guds menighet» (1 Tim 3:15).