Kom søsken, la oss haste! Vår livskveld kommer nær. Vi alt vil fra oss kaste, som hindrer sjelen her. Kom, la oss fatte mot, i Åndens kraft å vandre, til himlen med hverandre! Så blir vår utgang god. Da skal endog med glede den trange vei vi gå. Gud vil hver dag oss lede og trofast med oss gå. Han gir oss liv og lyst, han lokker, vederkveger, han styrker, nærer, leger, vår sjel med Ordets trøst. Kom, la oss kjærlig vandre, og legge hånd i hånd, og holde av hverandre, i dette trengsels land! Som barn vi være må, på veien ikke stride, Guds engler ved vår side, som søsken med vil gå. (Sb. nr. 565)

Når blodet da virket så kraftig hos Gud, at han lot seg evig forsone. Og derfor alene vil ta deg til brud, og gi deg den himmelske krone, så la du deg dermed og nøye! Ja, blodet som rant, det har runnet for deg, og Gud den forløsning antager. Den gjelder for alle, for deg som for meg, skjønt tusene synder oss plager. Dets verd er dog evig det samme. C. O. Rosenius