Kristus i Mosebøkene (IV)

Kristus i Mosebøkene (IV)

Av Arvid Joramo

Israelsfolket som advarende eksempel og forbilde

Jeg har antydet at i 1Kor 10:1-13 så blir Israels vandring i ørkenen på vei fra trelldommen i Egypt til det lovede land, Kana’an, stilt opp som et forbilde for de kristne. Og deres synder står som et advarende eksempel.

I 2Mos 12, der påskemåltidet står som et profetisk forbilde på Kristus som den nye pakts påskelam, heter det også at man til måltidet skulle ete usyret brød (v. 8,15,19f.). Dette skulle minne de troende om, og formane dem til, at den som hadde fått del i forsoningen, også var skyldig å leve et liv i renhet og hellighet (1Kor 5:8).

Vi tar med at spisingen av usyret brød også peker på det faktum at Guds folk drog ut i hast fra Egypt (2Mos 12:34; 5Mos 16:3).

Dernest har vi de bitre urter (2Mos 12:8), som skulle minne israelittene om de harde trengslene i Egypt. De skulle bli minnet om hva de var blitt befridd fra.

Apostelen Paulus minner leserne om det samme, når han i Ef 2:1ff. minner dem om deres gamle liv, da de var hedninger. Slik kan også vi se den store forskjell det er mellom vårt gamle usalige liv, da vi var døde i synden, og vårt nåværende liv når vi er blitt gjort levende med Kristus.

Om du nå ikke kan peke på en bestemt omvendelsesdag i ditt liv, da du gikk over fra å leve som en synder i verden og til å leve under Kristi nåde, skal du ikke la deg anfekte av det, såfremt du hører Jesus til og lever som en kristen. For det normale burde jo være at man levde som en kristen hele sitt liv, uten å gå bort fra ham.

Men det er viktig å merke seg den sannheten som kommer til uttrykk i 2Mos 12:11, nemlig at man skulle spise påskelammet «med belte om livet, med sko på føttene og med stav i hånden. Og dere skal ete det i hast, det er påske for Herren». De skulle være reiseklare. Vi er fremmede og utlendinger her. Når oppbruddssignalet lyder, er det ingen tid å miste. Det gjelder å være reiseferdig.

En kristen er alltid i fare i denne verden. Det går ikke for seg uten kamp å bli bevart hos Jesus. Vi er ikke i sikkerhet før vi har nådd målet. «Derfor, den som mener seg å stå, han se til at han ikke faller» (1Kor 10:12).

I denne forbindelse er det at apostelen viser til hendelser fra Israels gamle historie, slik som vi har dem i GT. De kristne i Korint kjente nok godt til jødefolkets historie. Det var det folk som Gud hadde utvalgt seg til å bli hans eiendomsfolk. Han skulle oppdra dem til å være det folk som skulle gjøre Gud og hans gjerninger kjent i denne verden.

De kristne i Korint visste at Gud hadde utfridd Israels barn fra trelldommen i Egypt og ført dem gjennom ørkenen og Rødehavet på vei til det lovede land, Kana’an. De hadde hørt at Israel fikk manna fra himmelen og at de fikk vann av klippen.

Apostelen underviste de kristne om at Israels barns gang gjennom havet var likesom en dåp, og et forbilde på den kristne dåp. Dernest kan vi nok si at mat og drikke (v. 3 og 4) var et forbilde på nattverden, som apostelen taler om i neste kapittel (1Kor 11).

Det blir understreket at hele Israelsfolket fikk smake de velsignelser som Herren overøste sitt folk med, og hele folket var med i gudstjenestelivet. «Likevel fant Gud ikke behag i de fleste av dem, for de ble slått ned i ørkenen» (1Kor 10:5). Vi leser f.eks. i 4Mos 13 og 14 hvordan noen menn gjør folket mismodig når de står like foran grensen til det lovede land.

Vårt hjerteforhold

Det står at dette er skrevet til formaning for oss. Det er advarende eksempler. Vi blir minnet om fortapelsens mulighet. Og da blir det altså et påtrengende spørsmål for oss alle: Er ditt og mitt hjerteforhold til Jesus rett? Du er døpt med den kristne dåp, et gjenfødelsens bad, og et pant på Guds trofasthet. Du tar del i nattverden – der får du Jesu sanne legeme og blod. Men er dette et bevis på at du har det rett med Gud, at du har Jesus i ditt hjerte?

Skriften sier altså at Israels barn slapp ikke inn i Kana’ans land, til tross for alt de hadde tatt imot fra Gud. Deres hjerter var ikke rette for ham. De levde i synd og vantro. Gud fant ikke behag i de fleste av dem. De ville heller leve etter sine egne lyster enn å ta Guds ord alvorlig og leve etter det. De brydde seg ikke om det. De hørte og hørte forkynnelsen fra profetene, men de hørte likevel ikke.

Og så heter det i Heb 4:2: «For det glade budskap er blitt forkynt for oss, likesom for dem. Men Ordet som de hørte ble til ingen nytte for dem, fordi det ikke ved troen var smeltet sammen med dem som hørte det».

Og da skal du vite, kjære venn, at det er bare én ting som skaffer oss adgang til saligheten – det er Jesu blod på Golgata kors.

Kanskje noen synes dette er litt på siden av vårt egentlige emne i denne serien: Kristus i Mosebøkene. Til det er det etter mitt skjønn rett å svare med det som vi startet med å si i denne artikkelen; at Israels vandring gjennom ørkenen fra trelldommen i Egypt til det lovede land er stilt opp som et forbilde for de troende i den nye pakt. Videre merker vi oss at Kristus er sentrum i denne framstillingen. Og den synd som Israel gjorde seg skyldig i gjennom sin vandring i ørkenen, var synd mot Gud og Kristus. Jeg vil derfor i det følgende nevne i korthet noen momenter som har med de troendes liv å gjøre.

I 1Kor 10:6 heter det at Guds folk i den gamle pakt hadde lyst til det onde. Da Israelsfolket dro vekk fra trelldommen i Egypt, fulgte det med dem en stor hop av alle slags folk. Disse ble en snare og en fristelse for Guds utvalgte folk. Det heter i Salme 106:35 at «De blandet seg med hedningene og lærte deres gjerninger». Guds ord advarer kraftig mot å elske verden og de ting som er i den.

La oss ikke vandre etter våre lyster, men la oss vandre i Ånden. «Dere ble kalt til frihet, brødre. La bare ikke friheten bli et påskudd for kjødet, men tjen hverandre i kjærlighet» (Gal 5:13).

Noen av Israels barn ble avgudsdyrkere (1Kor 10:7). De laget seg en gullkalv, «satte seg ned for å ete og drikke, og de stod opp for å leke». Materialismen er vår tids store avgud. Hvor mange er det vel ikke som leker seg til evig fortapelse, som ikke har sans for annet enn det som hører den synlige verden til.

Noen av dem drev hor (1Kor 10:8). Dette er en aktuell formaning i vår overseksualiserte tid. Seksualmoralen forfaller, ekteskap oppløses. Kristenfolket gir stadig mer og mer etter, både når det gjelder utenomekteskapelig samliv, skilsmisse, gjengifte og aktiv homoseksualitet.

Vi leser også om at Guds folk i ørkenen ble utålmodige og knurret mot Gud og deres fører, Moses. Guds folk anklaget Herren, og karakteriserte det som Gud hadde gitt dem til livets opphold, som noe usselt. De var «inderlig lei av denne usle mat» (4Mos 21:5). Israelsfolket syndet og fristet Kristus, slik 1Kor 10:9 karakteriserer dette. Da ble de bitt av giftige slanger, og mange døde. Ved å se på kobberslangen, som Moses laget på Herrens befaling, og satte på en stang, ble de helbredet. For det heter slik i Joh 3:14f.: «Og likesom Moses opphøyet slangen i ørkenen, slik skal Menneskesønnen bli opphøyet, for at hver den som tror på ham, skal ha evig liv. For så har Gud elsket verden at han gav sin Sønn, den enbårne, for at hver den som tror på ham, ikke skal fortapes, men ha evig liv».

Forts. i neste nr.