Immanuelstegnet
Av Per Bergene Holm
Kong Ussias død innebærer et tidsskille for Juda og Jerusalem (jf Jes 6:1ff). Sønnen Jotam fortsetter på mange måter i sin fars gudfryktige spor, men folket er på vei bort fra Gud, og med sønnesønnen Akas blir frafallet åpenbart også i Davids hus. Hedenskapets verste synder får innpass, midt i kongehuset og i Jerusalem. Den fred og velstand som hadde preget landet i Ussias dager, skulle snart avløses av krig og nedgang. Det er den ytre straffedommen som, etter Herrens ord ved profetene, skulle følge på det indre frafallet.
Fra nord angriper både Syria og Israel (Efraim). Kong Akas får høre at syrerne har slått leir i Efraim. Syrerkongen Resin har åpenbart lagt opp råd sammen med Efraim om å angripe Juda og Jerusalem. Deres tanke er å avsette kong Akas og innsette en annen som er mer innstilt på allianse med dem imot den stadig sterkere verdensmakten, Assyria (jf Jes 7:5-6).
Kong Akas forstår at et angrep er nært forestående og at Jerusalem kan bli beleiret av fienden. Han går ut for å sjekke Jerusalems vanntilførsel. Da kommer profeten Jesaja ut til ham med sin lille sønn – kanskje i sine armer. Syrias og Efraims onde råd mot Juda skal ikke lykkes, sier profeten: «Det skal ikke lykkes og det skal ikke skje!» (Jes 7:7). Akas får be Herren om et tegn på hans frelse. I hyklerisk fromhet avslår kongen dette. Han har nemlig bestemt seg for å søke hjelp hos den nye stormakten Assyria.
Da sier profeten at Herren selv vil gi et tegn: «Se, jomfruen skal bli med barn, hun skal føde en sønn og gi ham navnet Immanuel» (Jes 7:14).
Det er som om Herren sier: «Bare legg opp råd, men jeg har også fattet et råd, et evig råd. Det rådet jeg i sin tid åpenbarte for Adam og Eva, om kvinnens ætt som skal knuse slangens hode, det rådet står ved lag, det skal jeg gjennomføre. Løftet jeg ga til Abraham om en sønn som skal bringe velsignelse til alle jordens slekter, det skal jeg fullbyrde i hans ætt. Jomfruen skal bli med barn, hun skal føde en sønn og gi ham navnet Immanuel. Fredsfyrsten av Juda skal komme, om så alle folk på jorden samler seg for å gjøre ende på Juda. Det skal ikke lykkes! For mitt råd med Juda og Jerusalem står fast, tross folkets synd og frafall, tross kong Akas’ vantro, tross alle hedningefolkenes råd mot Juda og Jerusalem».
Herren setter løftet om en sønn – symbolisert ved sønnen som profeten har i sine armer – opp mot alle krigshærene. For den sønnen det her er tale om innebærer at Herren selv kommer til dem for å frelse dem: «Larm dere folkeslag! Dere skal bli forferdet. Og hør, alle jordens land langt borte! Rust dere! Dere skal bli forferdet. Ja rust dere! Dere skal bli forferdet. Legg opp et råd! Det skal bli gjort til intet. Tal et ord! Det skal ikke skje. For med oss er Gud» (Immanuel) (Jes 8:9-10).
Ganske samtidig virker profeten Mika. Han profeterer om det samme: «Men du Betlehem, Efrata, som er liten til å være blant Judas tusener! Fra deg skal det utgå for meg en som skal være hersker over Israel. Hans utgang er fra gammel tid, fra evighets dager. Derfor skal han overgi dem inntil den tid da hun som skulle føde, har født…» (Mika 5:1-2). Hun som skal føde – det er kvinnen Gud talte til Adam om – det er jomfruen Jesaja talte om. Sønnen skal bli født av en kvinne. Vi tenker jo at alle sønner er født av kvinner, men i bibelsk språkbruk er det mannen som får sønner. Derfor er det noe spesielt når det står at sønnen skal bli født av en kvinne, for det innebærer nettopp at det skal være uten mann (jf Luk 1:34).
Poenget hos Mika er det samme. Assyria skal nok vokse seg sterkt og selv Juda skal bli overgitt i verdensrikets vold for en tid, men det betyr ikke at Herrens løfte til Juda er gjort til intet. Den lovede sønnen skal bli født, Herrens råd skal fullbyrdes, til frelse og velsignelse for både Israel og folkeslagene.
Vår situasjon er som på Akas’ tid. Guds folk er som en kringsatt by, uten kraft til erobring og i fare for å bli inntatt av verden. Vi fristes som Akas til å søke hjelp hos den samme verden. Vi fristes til å gripe til verdens metoder og søke mer tidsmessige strukturer, prekemåter, møteformer og musikk. Det skal hjelpe! Og det er jo bare praktiske og ytre ting? Mon det!
Herren advarer Akas: «Ta deg i vare og hold deg i ro!» (Jes 7:4). Akas’ rastløse aktivitet vitnet om at han ikke lenger regnet med Herren og hans frelsesråd. Hadde han det, ville han kalt folket til omvendelse og tro, og ikke vendt seg til Assyria. For nøden var av åndelig art, ikke militær!
Herren er selv i stand til å ta seg av sitt folk og fullføre sitt frelsesråd. Slik er det også i dag. Gud er selv hos oss med hele sin frelse – i jomfruens sønn. «Han kommer selv og frelser dere» (Jes 35:4). Salig er den som setter sin lit til ham! Den som i vantro vender seg bort fra ham, kan verken selv holde stand eller hjelpe andre. Men den som blir i Guds råd, i Sønnen – Immanuel – skal både selv bli frelst og virke til frelse for sine omgivelser.