Israels åndelige fornyelse
Bibelens ord går alltid i oppfyllelse. Fra sin trone i himmelen leder Gud alle ting, og han fullfører sin frelsesplan akkurat slik som han har forutsagt i Skriften.
Bibelens ord går alltid i oppfyllelse. Fra sin trone i himmelen leder Gud alle ting, og han fullfører sin frelsesplan akkurat slik som han har forutsagt i Skriften.
«Brødre, mitt hjertes ønske og min bønn til Gud for dem er at de må bli frelst.» Rom 10:1
Den Herren vil bruke i sin tjeneste, vil han også dyktiggjøre og utruste. Det er forskjell på naturgave og nådegave.
Den Herren vil bruke i sin tjeneste, vil han også dyktiggjøre og utruste. Det er forskjell på naturgave og nådegave.
«Han skal bygge et hus for meg, og jeg vil trygge hans trone til evig tid.» 1Krøn17:12.
Jesus kaller bare dem til tjeneste som er kommet til tro på ham. Da han kalte disiplene til å vandre sammen med seg på heltid, hadde de allerede møtt Jesus til frelse. Det ser ut til at de først hadde vært disipler av Johannes døperen (Joh 1:35). Etter at Jesus var flyttet fra Nasaret til Kapernaum, begynte han å kalle disipler til sin spesielle gjerning. Tidligere hadde de vært med Jesus uten å forlate sitt jordiske yrke. Det står om Jakob og Johannes at de hadde egen båt med leiefolk, noe som tyder på at de var velstående (Mar 1:20). Nå forlot de fiskebedriften sin (Mat 4:1822), som sannsynligvis hadde vært en god og sikker inntektskilde. Tolleren Levi forlot tollstasjonen …
Jeg tror det var i september i 1984. Det var på en av mine første besøk blant aymaraindianerne på høgsletta, nord i Bolivia. Landsbyen Ayamaya, som ligger på knapt 4 000 meters høyde, hadde bedt om besøk. De ville gjerne høre evangeliet. Den enkle jordkirken var bygd på dugnad. Golvet var av hardtrampet jord. Ei 200-liters tønne fungerte som talerstol, og det var bare noen få planker til å sitte på. Jeg husker godt den kalde vindtrekken igjennom de små vinduene, som manglet glass, og jeg ser ennå for meg alle ponsjoene og pleddene som indianerne hadde kastet rundt seg for å holde varmen.
Litteraturtransport I slutten av februar gikk det en større litteraturtransport fra Bolivia til Peru.
Før Jesu himmelfart hadde Jesus sagt til disiplene at de skulle være hans vitner. Men de skulle bli i Jerusalem til de ble ikledd kraft fra det høye (Luk 24:48-49). Da pinsefestens dag var kommet, var det samlet mye folk i Jerusalem. Dette var en stor høytid. «Da kom det med ett en lyd fra himmelen som når et veldig stormvær farer fram, og fylte huset der de satt. Og det viste seg for dem tunger likesom av ild, som delte seg og satte seg på hver av dem. Da ble de alle fylt med Den Hellige Ånd, og de begynte å tale i andre tunger, alt etter som Ånden gav dem å tale» (Apg 2:2-4). Det var mange folkeslag …
Det var blitt kveld da Josef fra Arimatea og Nikodemus – de to rådsherrene – salvet Jesus, svøpte ham i et nytt linklede og la ham i graven. Snart var det natt hos alle Jesu fiender. Synden lar aldri mennesket være i fred. Samvittigheten kan sløves, og redselen for dommen og døden kan til en viss grad holdes på avstand, men ufreden og frykten for Gud vil alltid være der. Redsel for Gud Fariseerne, de skriftlærde, yppersteprestene, det høye råd og folkemengden kjente nok ingen sann glede ved at Jesus var død. Frykten og redselen for Gud var ikke borte, hverken hos Kaifas, Pilatus eller Herodes. Det hjalp lite å toe sine hender. Det stummende mørket på høylys dag, da …