De helliges samfunn

Jeg tror det var i september i 1984. Det var på en av mine første besøk blant aymaraindianerne på høgsletta, nord i Bolivia. Landsbyen Ayamaya, som ligger på knapt 4 000 meters høyde, hadde bedt om besøk. De ville gjerne høre evangeliet. Den enkle jordkirken var bygd på dugnad. Golvet var av hardtrampet jord. Ei 200-liters tønne fungerte som talerstol, og det var bare noen få planker til å sitte på. Jeg husker godt den kalde vindtrekken igjennom de små vinduene, som manglet glass, og jeg ser ennå for meg alle ponsjoene og pleddene som indianerne hadde kastet rundt seg for å holde varmen.

Evangelist Rafael Veizaga hadde forkynt Guds ord for dem. I møtet ble noe sagt på spansk, men for det meste gikk det på aymara. Spansk forsto jeg en del av, men ingenting av det som ble sagt på aymara. Men jeg merket Åndens nærvær.

Noen år seinere var jeg i den samme landsbyen. Det var påske og vi var kommet til skjærtorsdag og nattverdstunden. Evangelist Eliseo Castañeta forrettet. Da – med ett – kom Den Hellige Ånd oss nær på en spesiell måte. Jeg kan aldri glemme det. Her, blant et «fremmed» folk og med et «fremmed» tungemål, gikk det opp for meg hva «en menighet av de hellige» er. Jeg har aldri glemt det siden.

 «Én hellig, alminnelig kirke»

I Martin Luthers forklaring til den tredje trosartikkel heter det:

«Jeg tror at det på jorden finnes en hellig flokk og menighet av bare hellige som er kalt sammen ved Den Hellige Ånd under det ene hode Kristus i én tro, ett sinn og én erkjennelse …».

De ytre forhold kan være så høyst forskjellige, men den sanne, Jesu Kristi «kirke» finner du hvor de troende samles og «der evangeliet forkynnes rent og sakramentene forvaltes rett i overenstemmelse med evangeliet» (Luther). Den er et troens indre bånd og et samfunn av Den Hellige Ånd i hjertene, bygd på ordet om syndenes forlatelse – uforskyldt av bare nåde for Jesu skyld.

 

Ordet og bønnen

Forsøm ikke plassen i «de helliges samfunn»! For ved Ordet og sakramentene virker Den Hellige Ånd troen, hvor og når det behager Gud, i dem som hører og tar imot evangeliet.

Glem heller ikke bønnens plass! Etter pinsedag var menigheten ofte samlet i bønn, i templet og i hjemmene. Det står om dem at

«da de hadde bedt, skalv stedet der de var samlet. Og de ble alle fylt med Den Hellige Ånd, og de talte Guds ord med frimodighet» (Apg 4:31).

La oss holde urokkelig fast ved apostlenes lære og ved samfunnet, ved brødsbrytelsen og ved bønnene! (Apg 2:42).

Din plass står vel ikke tom når de kristne samles?

Herren vil så gjerne møte deg der, han som gav løftet:

«For hvor to eller tre er samlet i mitt navn, der er jeg midt iblant dem» (Mat 18:20).

 

«Hvor deilig det er å møte

når ene man vandrer frem,

en broder- og søsterskare

på veien til samme hjem!

Det er som en kvegende luftning

som Herren oss sender ned.

Det styrker den trette vandrer

på veiens besværlighet.»

(Sb 561:1. Kirsten Hansen, 1871)

Skrevet av Ingar Gangås