Herren utruster sine tjenere

Jesus kaller bare dem til tjeneste som er kommet til tro på ham. Da han kalte disiplene til å vandre sammen med seg på heltid, hadde de allerede møtt Jesus til frelse. Det ser ut til at de først hadde vært disipler av Johannes døperen (Joh 1:35).

Etter at Jesus var flyttet fra Nasaret til Kapernaum, begynte han å kalle disipler til sin spesielle gjerning. Tidligere hadde de vært med Jesus uten å forlate sitt jordiske yrke. Det står om Jakob og Johannes at de hadde egen båt med leiefolk, noe som tyder på at de var velstående (Mar 1:20). Nå forlot de fiskebedriften sin (Mat 4:18-22), som sannsynligvis hadde vært en god og sikker inntektskilde. Tolleren Levi forlot tollstasjonen (Mat 9:9). Han hadde sikkert også hatt en bra inntekt.

Kallet fra Jesus var ikke så lett å komme utenom. De måtte forlate alt og følge ham. De skjønte nok at de ikke ville bli rike på materielle goder ved å si ja til Jesus, men de skulle snart få erfare at han hadde noe bedre å gi dem. Det følger en stor velsignelse med å vandre sammen med Jesus.

Noe opplæring og undervisning hadde de allerede fått. Helt fra sin barndom fikk de en grundig opplæring i loven. Og mye tyder på at de hadde vært en god del sammen med Jesus og hørt ham tale. Ikke minst gjorde nok Bergprekenen (Mat 5-7) inntrykk på dem. De var slått av undring over Jesu lære.

Vi merker oss også at når Jesus kaller medarbeidere, sender han dem ut to og to i lag (Mat 10:1). Oppdraget var ikke lett. Det var nødvendig å støtte hverandre. Viktigst var det allikevel at Jesus lovte å gå med dem.

I Misjonsbefalingen hører vi at han ville være med dem alle dager – inntil verdens ende. Jesu disipler slipper å gå alene. Jesus er Ordet som en både får gå på og gå med.
Når Jesus kaller til tjeneste i Guds rike, kaller han altså slike som bekjenner troen, og kan avlegge et vitnesbyrd om ham. Det kan være nyttig å avklare hva Bibelen mener med å bekjenne og det å avlegge et vitnesbyrd. Er det nødvendig å bekjenne, og hva vil det si å avlegge et vitnesbyrd?

Å avlegge et vitnesbyrd
Vi tenker nok ofte, og svært så feilaktig, at vi i våre vitnesbyrd skal fortelle hvordan vi har det, om våre opplevelser, erfaringer osv. Men vi skal merke oss at dette ikke er identisk med Bibelens tale om vitnesbyrd. Guds ord viser at vi har vitner av tre ulike grader.

Den treenige Gud: Faderen, Sønnen og Den Hellige Ånd er vitner av første grad. Faderen har vitnet om sin Sønn (Mat 3:16; 17:5), Jesus kalles det sannferdige vitne (Åp 3:14) og Den Hellige Ånd vitner om Jesus og herliggjør ham (Joh 15:26; 16:14). De har førstehånds kjennskap til det som skjedde.

Dernest har vi vitner av andre grad. Det er profetene og apostlene. Da tenker vi på dem som har mottatt og nedskrevet Guds Ord under inspirasjon fra Gud direkte. Til disiplene sa Jesus: – Dere skal være vitner, for dere har sett meg (Luk 24:45-48). Disipl-ene vitnet om det de hadde sett og hørt (1Joh 1:1-4), for å gi det videre til oss i Den Hellige Skrift. Denne særskilte bevitnelse fra apostlene er avsluttet. De profetiske ord i Bibelen kan ingen endre på, til dem skal det ikke legges til noe, og fra dem skal ingenting trekkes ifra (Åp 22:18-19).

Alle kristne er vitner av tredje grad, ved at vi har tredjehånds kjennskap til det som skjedde. Vårt vitnesbyrd må nødvendigvis være knyttet til Bibelen. Vi blir vitner ved at Den Hellige Ånd åpner for oss det som står der. Når Gud slik åpenbarer evangeliet om Jesus for oss, får vi trang til å vitne om det for andre. Å avlegge vitnesbyrd er derfor å bære fram det vi har sett, det som Herren selv har åpenbart for oss gjennom sitt Ord. Da vitner vi ikke om noe annet enn det som Ånden har åpenbart for oss ved loven og evangeliet. Dette er mer enn å meddele kunnskap. Det er å gi videre noe som en har opplevd rent personlig.

Slik må det også være i enhver sann preken. En preken uten vitnesbyrd er ingen preken. Slik sett er det prinsipielt sett ingen forskjell på en tale og et vitnesbyrd. Lengden derimot er forskjellig. La ikke vitnesbyrdet bli en hel preken! Og formen er annerledes. Her skal vi også merke oss at ikke alle som har et godt vitnesbyrd skal være talere!

Vitnesbyrdet har da først og fremst sin betydning i dette å bringe evangeliet ut til andre. Vi er vitner for Jesus, slik at andre kan komme til tro på ham. Døperen Johannes var et slikt vitne. Men så snart Johannes ble spurt om hvem han selv var, da bekjente han (Joh 1:19-20). Dermed er vi kommet inn på neste spørsmål: Hva vil det si å bekjenne?

Å komme med en bekjennelse
Bekjennelsen er nødvendig for ditt kristne liv. Her kan vi tenke på fortellingen om kvinnen som kom bakfra og rørte ved kappen til Jesus (Luk 8:43-48). Jesus spurte da hvem det var som hadde rørt ved kappen hans. Dette gjorde han ikke for sin egen del, men for kvinnens skyld, for at hun skulle bekjenne dette for menneskene.

Bekjennelsen har sin betydning først og fremst for vår egen frelse. Jesus sier at han ikke vil kjennes ved den som ikke tør vedkjenne seg ham. Nettopp her gikk det alvorlig galt for Peter da han nektet for at han kjente Jesus. Dersom du blir værende i en slik tilstand, mister du livet i Gud.

Utgangspunktet for å tjene i Guds rike er altså at en først har fått del i frelsen, har bekjent troen på Jesus, og eier et vitnesbyrd om ham i sitt hjerte. Da er det ikke et ork og en plage å være med i misjonen, men da er det skapt en brann etter å vinne andre for Jesus.
«Tenk hvilken nåde det er av Gud, at vi får være hans sendebud. Og til den døende verden gå, kjærlighets-sæden fra Gud å så!» (Sb 764).
«Misjon er de brennende hjerters sak» (Carl Fr. Wisløff).

Å kjenne Jesus og være kjent av ham, er forutsetningen for å tjene ham. Den som vil følge Jesus og rette seg etter hans ord og vilje, skal få erfare hvor rikt det er å være i hans tjeneste. «Den som vil tjene meg, han må følge meg. Der jeg er, der skal også min tjener være. Om noen tjener meg, ham skal Faderen ære» (Joh 12:26). «Og hver den som har forlatt hus eller brødre eller søstre eller far eller mor eller barn eller åkrer for mitt navns skyld, skal få hundrefold igjen, og arve evig liv!» (Mat 19:29).

Fra undervisningen på Fossnes