Den Herren vil bruke i sin tjeneste, vil han også dyktiggjøre og utruste. Det er forskjell på naturgave og nådegave.
Vi kan si det slik at Gud vil bruke oss med de evner og anlegg vi har. Men vel og merke dersom dette ikke står i veien for Guds gjerning! Ofte ser vi at Jesus kaller den som menneskelig sett ikke passer for oppgaven. Han vil bruke den som ikke er noe i egne øyne. Dersom vi blir store og stolte, må han forkaste oss.
Fortellingen om Saul viser oss det: «Samuel sa: Da du var liten i egne øyne, ble du hode for Israels
stammer, og Herren salvet deg til konge over Israel» (1Sam 15:17). Videre fortsatte profeten: «Fordi du har forkastet Herrens ord, har han forkastet deg, så du ikke skal være konge» (15:23).
Da han ikke lenger bøyde seg for Guds Ord, men tok seg selv til rette, og trosset Guds vilje, ble han forkastet av Gud.
Paulus skriver: «Brødre, legg merke til det kall dere fikk: ikke mange vise etter kjødet ble kalt, ikke mange mektige, ikke mange av høy ætt. Men det dåraktige i verden, det utvalgte Gud seg for å gjøre de vise til skamme. Og det som er svakt i verden, det utvalgte Gud seg for å gjøre det sterke til skamme.
Det som er lavt i verden, og det som er foraktet, det utvalgte Gud seg, det som ingenting er, for å gjøre det til intet som er noe – for at intet kjød skal rose seg for Gud» (1Kor 1:26-29). Dette betyr slett ikke
at Gud bare vil bruke kunnskapsløse mennesker i sitt rikes arbeid.
Men det innebærer at han bare kan bruke den som har mistet troen på seg selv og sine egne ressurser, og som har sitt alt i Jesus og stoler på ham alene.
I dag er det vanlig å tale om våre talenter som om det er visse kvaliteter ved oss som Gud vil bruke i sin tjeneste. Slik er det ikke. Lignelsen om talentene (Mat 25:14-30) er et bilde på Guds Ord. Det er Ordet som skal settes i virksomhet. Der Ordet får bruke oss, blir det frukt. Der vi bruker Ordet, blir det menneskeverk. Derfor kan vi godt si at talentene er et bilde på den innsikt en kristen har fått i evangeliet.
Talentene er med andre ord et bilde på noe vi har fått av Gud. Det er noe som Den Hellige Ånd har gitt oss til forvaltning i Guds rike. Slik tale er uvant i dag. For nå heter det at vi er verdifulle og
unike for Gud, og at han har gjort seg avhengige av oss til utbredelsen av Guds rike.
Vi blir gjennom mye av nåtidens forkynnelse nærmest gjort til uunnværlige helgener som
Gud virkelig kan stole på. Dette harmonerer dessverre dårlig med det Bibelen sier. Peter var ikke så mye å stole på før Jesus tok seg av ham og ble selve kraftkilden for ham. Bibelen taler aldri om at vi er så verdifulle, i oss selv, slik vi er av naturen. Romerbrevet (3:10-18) beskriver hvordan vi er i oss selv. Der nevnes det ikke mye godt som Gud kan stole på!
En annen sak er det Gud har gjort oss til i Jesus Kristus. I ham er vi gjort rike på alt (1Kor 1:5). Vi var skapt i Guds bilde (1Mos 1:27), men gudsbildet gikk tapt i syndefallet.
Siden er hver skapning på denne jord blitt født i Adams lignelse (1Mos 5:1-3). Etter fallet har det ikke vært noe godt i mennesket som Gud kunne stole på. Bare hans egen, kjære Sønn var til å stole på. Slik er det fortsatt. Så bruker han frelste syndere til å vitne om Jesus.
De skal ikke realisere seg selv, eller markedsføre seg selv, med all den kunnskap og de evner de må ha fått, men være tjenere for Jesus og Ordet om ham, og peke på Jesus. «Den største blant dere skal være de andres tjener», sa Jesus. Så er det stort å få gå ærend for han. Om han ba deg om å gå med et glass vann til noen som trengte det, da var det en større gjerning enn om du holdt tusen gode prekener som han ikke hadde bedt deg om!
Slik får vi tjene ham med glede, og gå når han kaller oss. Så vil han selv sørge for utrustningen. Det er her nådegavene kommer inn i bildet. Selve ordet nådegave forteller oss at det er noe vi får uforskyldt, av bare nåde.
Nådegavene er gitt til menighetens oppbyggelse, til utbredelse av Guds rike, og ikke til egen vinning (Rom 12; 1Kor 12; Ef 4:8-14). Ingen må tro at en nådegave opp-høyer oss til å være bedre enn andre eller gir oss anledning til å rose oss fremfor andre, enn si å herske over andre.
«Salige er de fattige i ånden», sier Jesus, «for himlenes rike er deres» (Mat.5:3). Å være fattig i ånden betyr å stå som en tigger for Gud, være fattig i seg selv, som en som må få alt av Jesus. Det er det samme som å være rik i Jesus, rik på hans Ånd. Slike tjenere vil Jesus bruke i sitt rike.
Det ytre og det indre kall
Ofte er det slik at du får et spørsmål fra en kristen leder om du vil tjene i menigheten, eller kanskje reise ut som misjonær. Dette kaller vi gjerne det ytre kall, sml. utsendelsen av Paulus og Barnabas (Apg 13:1-4).
Den Gud vil bruke til noe, får også et indre kall. Det indre kall til tjeneste arter seg på samme vis som kallet til frelse. Du blir uroet og kalt gjennom Ordet du hører (Gal 1:15-16). Rørende og spennende historier fra misjonsmarken, eller en opplevelsestur til fjerne strøk, kan ikke gi deg et virkelig misjonskall.
Slike ting kan skape medlidenhet og en god porsjon eventyrlyst, slik at du kanskje bestemmer deg for et misjonsengasjement av kortere varighet. Men det er ikke det samme som Guds kall. Kallet får du fra Guds Ord.
Det skjer når du får se at du står i gjeld til de unådde, og Den Hellige Ånd minner deg om at du må gå. Det var slik det skjedde med Paulus (Apg 22:21), og da hadde han egentlig ikke noe valg. Han måtte gå.
Fra den stund ble det mange og lange arbeidsdager, nattevåk, motstand og kamp. Kallet ble livslangt. Men han var under Guds velsignelse!
Den samme velsignelse venter deg om du velger å leve livet under nåden – i Herrens tjeneste!