Lars Fossdal

Da Herren kalte på Abraham i Ur i Kaldea, ba han ham dra bort fra sitt land til det landet Herren ville vise ham (1Mos 12:1). Han dro da og kom til Kana´an (1Mos 12:5) og han og hans ætt fikk dette landet til evig eie (1Mos 17:8). Hva er det Herren mener med denne historien? Har dette noe å si oss? Ja, for Moses talte om Jesus (Joh 5:46). Kana´an er en lignelse på Kristus (Hos 12:11). I 2Mos 3:8 sier Herren at Kana´an er et land som flyter av melk og honning. Melk var viktig for israelsfolket under deres nomadetilstand. Men også som fastboende var melken et viktig næringsmiddel. I Jes 55:1 blir melk brukt som bilde på

Vi leser om Noah i 1Mos 6:9: «Noah var en rettferdig og ulastelig mann blant sine samtidige, Noah vandret med Herren». Det er stort å lese om Noah. Gudsåpenbaringen han fikk fra Adam og Eva ble ham til frelse. Han var rettferdig for Gud, fordi han ved troen på Kristus ble fraregnet sine synder og tilregnet Guds rettferdighet (Rom 4:6-7). Han var grepet av frelsen og det preget hans liv. Moses skrev om Jesus, slik Jesus selv forteller oss: «For hvis dere trodde Moses, så hadde dere trodd meg. For det er meg han har skrevet om» (Joh 5:46). Og i Hosea (12:11) står det at Gud talte til profetene i lignelser. Historien om Noah er da også en lignelse

I første Mosebok (5:22-24) leser vi om Enok. Han vandret med Herren i tre hundre år etter at han fikk sønnen Metusalah, «så ble han borte, for Gud tok ham opp til seg». Han ble 365 år gammel. Hebreerbrevet (11:5) tilføyer: «Før han ble rykket bort, fikk han det vitnesbyrd at han tektes Gud». I Enok sitt 65. år, det året han fikk sønnen Metusalah, skjedde det en omvendelse i hans liv. Fra da av vandret han med Herren. Enok betyr «innvidd», han var innviet til Herren. Gjennom overleveringen av budskapet fra Adam og Eva om «kvinnens ætt», var han kommet til tro på Kristus. Han ble da fraregnet sine synder og tilregnet Jesu rettferdighet. Han elsket Herren, fordi Herren

Det er røster som hevder at de ti bud ikke lenger gjelder. De skal derfor heller ikke forkynnes. Vi lever i dag i nådens tid. Loven gjaldt i den gamle pakt, mens evangeliet gjelder i den nye. Dette er en stor misforståelse. Evangeliet gjaldt også i den gamle pakts tid. Abraham ble ikke frelst ved gjerninger, men ved tro på Jesus (Rom 4:1-4). I Salme 32 prises det menneske salig som Gud tilregner rettferdighet uten gjerninger (ved evangeliet) og hvis synder er skjult (Rom 4:6-8). I Det nye testamente skriver Paulus om de ti bud i flere av sine brev. I Romerbrevet (3:19-20) sier han at loven skal forkynnes for at hver munn skal lukkes og hele verden bli skyldig

første Mosebok (4:3-5) leser vi at «Kain bar fram for Herren et offer av jordens grøde». «Men Herren så ikke til Kain og hans offer». Kain hadde nok fått høre av far og mor om Edens hage – om Gud og herligheten der, prøvelsen de var satt på, fristelsen fra slangen, fallet, oppgjøret med Gud, Guds løfte om kvinnens ætt, syndens følger og om at Gud gjorde kjortler av skinn som han kledde dem med. Også i Kains hjerte var lovens gjerning skrevet (Rom 2:14-15). På grunn av sin synd kjente også han samvittighetens anklage og Guds dom over seg. Han ønsket å stå i et rett forhold til Gud og å ha hans velsignelse over sitt liv. Hva skulle

Det er Paulus som bruker dette uttrykket til korintermenigheten (2Kor 11:4). Det var kommet noen til menigheten som forkynte en annen Jesus enn den apostlene forkynte. Det medførte at korinterne, om de tok i mot denne forkynnelsen, ville få en annen ånd og et annet evangelium enn det de først hadde. I Galaterbrevet forbannet apostelen de som kom med et annet evangelium (Gal 1:8-9). Dette er like aktuelt i dag. Faktisk er det mer aktuelt, fordi Guds ord sier at i de siste tider skal de etter sine lyster ta seg selv lærere i hopetall, fordi det klør dem i øret. De skal vende seg bort fra sannheten og vende seg til eventyr – til det som høres fint ut,

I første Moseboks tredje kapittel, leser vi om syndefallet: «Og Gud Herren lagde kjortler av skinn til Adam og hans hustru og kledde dem med» (v. 21). Gud hadde sagt klart ifra til Adam om frukten på treet, at «på den dag du eter av det, skal du visselig dø» (1Mos 2:17). Likevel tok de begge av frukten og åt. «Da ble begges øyne åpnet, og de ble var at de var nakne». Deres synd anklaget dem og de fikk dårlig samvittighet. Egentlig var de uten unnskyldning for deres fall. For å skjule sin nakenhet, bandt de fikenblad om seg. Dette sier oss hva synden gjør med oss. Den lokker og drar på oss og får oss til å handle

Etter at syndefallet var et faktum, kom Gud med et løfte til Adam og Eva, om at kvinnens ætt skal knuse slangens hode, men slangen skal knuse dens hel (1Mos 3:15). I dette løftet tales det om at en kvinne skal bli med barn som ikke er unnfanget ved en mann. Denne nye slekten skal knuse slangens hode. Det betyr at denne personen skal gjenopprette hva syndefallet ødela. Det skal igjen bli fred på jorden, mennesket skal leve og herske i samfunn med Gud, og det skal være harmoni i skaperverket. Eva og Adam var nok ikke i stand til å se herligheten i løftet, men det gav dem håp for fremtiden om at fallet skulle gjenopprettes. Da Eva fikk

I første Mosebok (3:1-13) leser vi om syndefallet. Slangen fristet Eva til å ta av treet Gud hadde forbudt dem å spise av. Hun tok av frukten og spiste. Også Adam spiste det Eva gav ham. Da fikk de se at de var nakne og bandt fikenblad om seg for å skjule sin nakenhet. Så kom Gud i hagen, og de gjemte seg for ham. Han ropte på Adam og krevde ham til regnskap for syndefallet. Etter vår tankegang skulle Gud ropt på Eva og stilt henne til ansvar for syndefallet. Det var hun som først tok av frukten, åt av den og gav den til Adam. Likevel er det Adam som må stå til ansvar, og det heter «Adams

I 1Mos 2:21-25 leser vi at Gud så at det ikke var godt for Adam å være alene. Han ville derfor skape en som var hans like og som kunne være hans medhjelp. Gud lot en dyp søvn falle på Adam, og mens han sov tok han ut et ribben og bygde en kvinne (Eva) og førte henne til Adam. Da sa Adam: «Dette er endelig ben av mine ben og kjøtt av mitt kjøtt. Hun skal kalles manninne, for av mannen er hun tatt» (1930-utgaven). Paulus skriver i Ef 5:31-32 at mannen «skal forlate far og mor og holde seg til sin hustru, og de to skal være ett kjød (…) Denne hemmelighet er stor, men jeg tenker her