«Omgås i visdom med dem som er utenfor. Kjøp den laglige tid! La deres tale alltid være vennlig, men krydret med salt, så dere vet hvordan dere skal svare enhver.» (Kol 4:5-6)
Det er tankevekkende at det står så lite om personlig evangelisering i Det nye testamentet (NT). Det er kun to små avsnitt som taler direkte om denne saken (Kol 4:5-6 og 1 Pet 3:15-16). I begge avsnitt betones at vi som kristne må være oppmerksomme på anledninger som spontant oppstår til å vitne om Jesus når vi lever med ham midt i verden. Dette er vårt felles kall til personlig evangelisering! I all sin enkelthet: Å leve godt med Jesus i verden, og så regne med og be om at det vil bli gitt anledninger til å vitne.
Spørsmål
Kol 4:5-6 forutsetter at vi lever som bekjennende kristne midt iblant dem som er ‘utenfor’. Når vi gjør det, vil det nødvendigvis oppstå ‘gunstige øyeblikk’ til å vitne om Jesus. Teksten synes å forutsette at det typisk skjer ved at de ikke-kristne stiller spørsmål til vår tro og vårt liv. Da må vi bruke anledningen og svare dem vennlig – og med ‘salt’ i våre svar.
Hva som nøyaktig ligger i at vår tale skal være krydret med salt, kan være vanskelig å si. Men det er tankevekkende at saltet her omtales som et krydder. Når en matrett krydres med salt, vekker den tørst. Om det er det Paulus tenker på, er vanskelig å si. Men det er uansett et gjennomgående trekk ved de evangeliserende samtalene vi finner i NT, at de vekker åndelig tørst hos de ikke-kristne. Det skjer typisk ved at de ikke-kristne blir minnet om at de er uten Guds nåde og utenfor Guds rike (se f.eks. Jesu samtaler i Joh 3 og 4).
Dette er det grunnleggende sikte med alle evangeliserende samtaler. Å skape bevissthet hos mennesker om deres egentlige og dypeste nød – at de er borte fra Gud. Vårt kall er å formidle dette budskapet – med vennlighet!
I møte med denne utfordringen blir vi små. Og det er godt! Utfordringen er overveldende, og den driver oss inn til Gud i bønn om hans hjelp og medvirkning! Slik var det også for Paulus. Rett før de siterte vers i Kolosserbrevet oppfordrer han de troende til å be for ham om at han må få nåde til å tale rett om Kristi hemmelighet, og om at Gud selv vil åpne en dør for Ordet (Kol 4:3-4).
Hån og lidelse
«Men om dere òg skulle lide for rettferdighets skyld, er dere salige. Frykt ikke for dem, og la dere ikke skremme, men hellige Kristus som Herre i deres hjerter. Vær alltid beredt til å forsvare dere for enhver som krever dere til regnskap for det håp som bor i dere! Men gjør det i ydmykhet og med frykt, idet dere har en god samvittighet, for at de som laster deres gode ferd i Kristus må bli til skamme i det de baktaler dere for, som om dere var ugjerningsmenn» (1 Pet 3:14-16).
Også i denne teksten virker det som om det er forutsatt at anledningen til å vitne vanligvis vil oppstå ved at ikke-kristne stiller spørsmål til oss. Den siste del av teksten tyder på at det særlig er den kjennsgjerning at vi lever annerledes som må forventes å gi anledning til spørsmål og utfordringer. Dermed kommer samtalen ifølge Peter nødvendigvis til å handle om vårt håp! Det er en bemerkelsesverdig slutning. Peter synes å ta for gitt at det evige håpet i den grad bestemmer og former våre liv, slik at det uvegerlig vil gi anledning til undring, hån – og spørsmål! Her er ikke så lite stoff til ettertanke og selvransakelse.
Peter forutsetter altså at våre samtaler med ikke-kristne om troen meget sannsynlig vil innledes med hånende kommentarer og spørsmål. Det skal vi ikke la oss slå ut av. I stedet skal vi glede oss over anledningen til å vitne, og møte hån og spott med omvendt gjengjeldelse: Ydmykhet, gudsfrykt og god samvittighet.
At vi hånes for vår tro bør ikke overraske oss. Som det gikk Jesus, vil det gå oss hvis vi vandrer i hans spor. «Husk det ordet som jeg sa til dere: En tjener er ikke større enn sin herre. Har de forfulgt meg, så vil de også forfølge dere» ( Joh 15:20a). Når vi hånes for vår tro, må vi glede oss over det, fordi vi hører sammen med Jesus. Og så må vi følge ham også i den måten han møtte hån og spott:
«… Kristus led for dere, og etterlot dere et eksempel, for at dere skal følge i hans fotspor, han som ikke gjorde synd, og det ble ikke funnet svik i hans munn, han som ikke skjelte igjen når han ble utskjelt og ikke truet når han led, men overlot det til han som dømmer rettferdig» (1 Pet 2:21b-23).
Hån for troens skyld er en gudgitt anledning til å bli knyttet til Gud. Vi må overgi vår sak til ham som til slutt vil dømme alt og alle rettferdig. Det blir ikke uretten som seirer. All urett skal bli gjort opp, om ikke før så på dommens dag. Det vil Gud sørge for. Han kaller oss til å legge all urett som møter oss i hans gode hender, og la ham ta ansvar for alt. På dette grunnlaget kan vi møte selv våre motstandere med kristen kjærlighet og et vitnesbyrd om Jesus.
Lev nær din Frelser
Men hvordan blir vi i stand til å vitne om Jesus i hverdagen vår, når en anledning plutselig oppstår? Det gir Peter selv svaret på:
«Hellige Kristus som Herre i deres hjerter» (1 Pet 3:14b). Veien til ekte og friskt vitnesbyrd i hverdagen er å la Jesus ta bolig i våre egne hjerter gjennom evangeliet. Da bevares troen vår sunn og levende. Det er den altavgjørende forutsetning for et åndskraftig vitnesbyrd om Jesus overfor andre.
Det ser så passivt ut. Vi sitter stille med Bibelen vår, leser, takker og ber. Vi sitter på bedehuset eller annen forsamling og lytter til sann forkynnelse av Guds ord og tar det til oss. Vi er med ved nattverdbordet og mottar Jesus selv.
Det ser svakt ut. I virkeligheten er det det mest åndelig dynamiske, kraftfulle og virkningsfulle av alt! Her salves vi med Ånd og kraft fra det høye. Her finner vi hvile i et fullbrakt verk – utenfor oss selv. Her erfarer vi på nytt at det å være en kristen er frihet, trøst og glede! Her fornyes den evangeliske tro i oss, vi ånder fritt, og en kilde med levende vann åpnes i vårt indre liv. Her dannes vi til vitner av Guds egen Ånd, og det skapes et levende, friskt og ekte vitnesbyrd om Jesus – innenfra!
Forsømmer vi det nære samlivet med Jesus i bønn og tilegnelse av hans ord, visner troen i oss, og det kjødelige selvlivet i oss blir sterkt. Trangen og lysten til å vitne om Jesus dør ut. Så kan vi selv prøve å presse et vitnesbyrd fram, men det nytter ikke noe.
C.O.Rosenius har sagt: Å prøve å manne seg selv opp til å vitne om Kristus, nytter ikke. Det blir ikke til noe. Alt er så tungt og umulig. Presses vitnesbyrdet likevel fram, blir det så kraftløst og lunkent at det ikke kan gi noe liv. Derfor må alle vi som vil arbeide på menneskers frelse huske Jesu ord om kilden i det indre. Et sunt og levende trosliv med Ham er det eneste som gir verden liv … Da først blir det en kilde som med indre, tvingende kraft veller fram (fra Veiledning til fred, dansk utgave, 1989).
Her går veien til et åndelig, kraftfullt vitnesbyrd i verden. At kristne menn og kvinner lever godt med Jesus midt i verden og bruker de gitte anledningene til å vitne om Ham.
Fra Ved evangeliets kraft, s. 48-52. Luthersk Missionsforenings Bibelskoles Elevforening 2005.
Mellomtitler og til norsk ved red.