I første Moseboks tredje kapittel, leser vi om syndefallet: «Og Gud Herren lagde kjortler av skinn til Adam og hans hustru og kledde dem med» (v. 21).
Gud hadde sagt klart ifra til Adam om frukten på treet, at «på den dag du eter av det, skal du visselig dø» (1Mos 2:17). Likevel tok de begge av frukten og åt. «Da ble begges øyne åpnet, og de ble var at de var nakne». Deres synd anklaget dem og de fikk dårlig samvittighet. Egentlig var de uten unnskyldning for deres fall. For å skjule sin nakenhet, bandt de fikenblad om seg.
Dette sier oss hva synden gjør med oss. Den lokker og drar på oss og får oss til å handle mot Guds gode vilje. Mange ganger ser vi vår synd. Vi står nakne ovenfor både Gud og mennesker. I stedet for å erkjenne og bekjenne, hefter vi fikenblad opp om oss. Vi prøver å bortforklare vårt fall. Synden gjør oss ubotferdige og onde.Da Gud kom til Adam og Eva i hagen, gjemte de seg for ham. Men han kalte dem fram i lyset og spurte hva de hadde gjort. Hver av dem måtte stå til regnskap for Gud. Adam skylder sitt fall på Gud og Eva, og Eva skylder på slangen. Synden gjør menneskene til løgnere.
Så får vi høre at Gud gjorde kjortler av skinn som han kledde dem med. Ut fra Skriften forstår vi at de etter hvert bekjente sitt fall, uten bortforklaringer for Gud. Det var de som hadde sviktet og gjort mot Guds vilje. Ordspråkene (28:13) sier: «Den som skjuler sine misgjerninger, har ingen lykke, men den som bekjenner dem og vender seg fra dem, finner miskunnhet». Derfor kunne Gud kle dem.
Syndens lønn er døden (1Mos 2:17). Adam og Eva skulle dø. Å dø betyr her å bli adskilt fra Gud, både åndelig, legemlig og evig skilt fra Gud. Men så forteller historien oss at Gud kledde Adam og Eva i kjortler. Da har Gud latt et dyr dø i stedet for dem. Gud kunne ikke tilgi deres synd uten at det ble betalt for den. Hebreerbrevet (9:22) sier at «uten at blod blir utgydt, skjer ikke forlatelse».
Kanskje måtte to dyr dø for at Gud skulle kunne tilgi dem deres synd og kle dem med dyrenes skinn. Dyrene blir et forbilde på Jesus, det lyteløse mennesket – «han som ikke visste av synd, men ble gjort til synd for oss, for at vi i ham skulle bli rettferdige for Gud» (2Kor 5:21). Så fikk Adam og Eva leve på grunn av en stedfortreder som tok deres straff. Og de ble kledd i stedfortrederens rettferdighet.
Syndefallet fikk følger for Adam og Eva her i livet, selv om de fikk tilgivelse og del i en annens rettferdighet. Synd, sorg, nød og død kom inn i deres hverdag. Eva skulle ha stor møye i svangerskapet, føde barn med smerte, hennes lyst skulle være til mannen og mannen skulle råde over henne. Og for Adam ble jorden forbannet, med møye skulle han nære seg av jorden som skulle bæretorner og tistler, og i sitt ansikts sved skulle han ete sitt brød. Til slutt skulle han vende tilbake til støv (1Mos 3:16- 19). De ble jaget ut av Edens hage, de var på den forbannede jord.
Syndefallet forteller oss at Gud er hellig, han tåler ikke selv den minste synd – om vi kan tale slik. Syndefallet viser oss også at Gud er nådig. Han gir oss en stedfortreder som ordner opp for oss, slik at vi igjen kan bli Guds barn. Profeten Jesaja ser denne stedfortrederen og sier: «Men han er såret for våre overtredelser, knust for våre misgjerninger, straffen lå på ham for at vi skulle ha fred, og ved hans sår har vi fått legedom» (Jes 53:5).
Og så sier han i Jes 61:10: «Jeg vil glede meg i Herren, min sjel skal fryde seg i min Gud, for han har kledd meg i frelsens kledning, i rettferdighetens kappe har han svøpt meg». Det er også dette Gud vil si oss ved at han kledde Adam og Eva.
«Kristus i første Mosebok»,
forts. i neste nummer