Det er røster som hevder at de ti bud ikke lenger gjelder. De skal derfor heller ikke forkynnes.
Vi lever i dag i nådens tid. Loven gjaldt i den gamle pakt, mens evangeliet gjelder i den nye. Dette er en stor misforståelse. Evangeliet gjaldt også i den gamle pakts tid. Abraham ble ikke frelst ved gjerninger, men ved tro på Jesus (Rom 4:1-4). I Salme 32 prises det menneske salig som Gud tilregner rettferdighet uten gjerninger (ved evangeliet) og hvis synder er skjult (Rom 4:6-8). I Det nye testamente skriver Paulus om de ti bud i flere av sine brev. I Romerbrevet (3:19-20) sier han at loven skal forkynnes for at hver munn skal lukkes og hele verden bli skyldig for Gud. Den skal skape syndserkjennelse.
Guds rettferdighet
Loven (de ti bud) er en beskrivelse av Gud og forteller oss om hans hellighet, hans renhet og opphøyethet. Den er slik Gud er, og Gud er slik loven er. Gud er hellig, rettferdig og god, derfor er også loven det (Rom 7:12). Gud er også kjærlighet. Derfor er det største budet i loven: Du skal elske Herren din Gud av hele ditt hjerte, av all din sjel og av all din hu og du skal elske din neste som deg selv (Mat 22:36-39). Loven er åndelig (Rom7:14) og krever ikke bare den ytre gjerningen av oss, men vårt hjerte og vår kjærlighet. «Kjærligheten gjør ikke nesten noe ondt, derfor er kjærlighet lovens oppfyllelse» (Rom 13:10). Lovens «Du skal!» og «Du skal ikke!» sier oss at Gud krever det gode av oss og forbyr oss å være onde og gjøre ondt. Loven krever fullkommenhet av oss fordi han selv er fullkommen. Ved å bryte ett av budene, har vi brutt alle (Jak 2:10) og vi er forbannet av Gud (Gal 3:10). Dette er Guds rettferdighet.
Lovens gjerning skrevet i hjertene
Fra Adam til Moses hadde alle folk «lovens gjerning skrevet i sitt hjerte» (Rom 2:14-15), enten anklaget den, eller den forsvarte dem. Dette ser vi med de første menneskene, Adam og Eva. Straks de hadde syndet mot Gud ble de begge «var at de var nakne». De kjente på fordømmelsen fra loven i sitt hjerte. Den kalte dem til å gå til Gud for å erkjenne og be om nåde. Men de bøyde seg ikke for samvittighetens tale i hjertet. I stedet bandt de fikenblad om seg og gjemte seg for Gud. Slik gjorde de aller fleste i denne tid, de neglisjerte lovens tale i sitt hjerte. Etter en tid rammet Guds rettferdige dom dem (eksempler: vannflommen og Sodomas ødeleggelse). Men noen bøyde seg for dens tale, omvendte seg og søkte Herren. Vi kan nevne Abel, Enok, Job, Lot og Melkisedek.
Fra Moses til i dag
Fra Moses til i dag har vi i tillegg til at lovens gjerning er skrevet i våre hjerter, fått de ti bud. De samstemmer med lovens gjerning i hjertene. Jødene skulleinnprente dem i sine barn, skrive dem på dørstolpene i huset, på portene og binde dem som et tegn på hendene (5Mos 6:1- 9). Det skulle til alle tider minne dem om Herrens hellighet og hans gode vilje. Senere ble budene skrevet og trykt på papir og mange har blitt opplært i dem.
Guds mening med budene
Gud ga budene for å veilede oss i vårt forhold til seg (2Mos 12:24). I Rom 5:20 skriver Paulus at Gud ga de ti bud for at «fallet skulle bli stort». Ved de ti bud skulle vi lære vår synd å kjenne (Rom 7:7). Den skulle bli overmåte syndig for oss ved budet (Rom 7:13). Hver munn skulle lukkes og alle skal bli skyldige for Gud (Rom 3:19-20). Ut av dette forstår vi at Guds tanke med de ti bud var at vi ved dem skulle få se mer av vår synd og bli skyldige for ham. Loven skal lede oss til sannhets erkjennelse om oss selv og om Gud. Den skal vise oss at vi er under Guds dom og vrede med vårt liv. Den anklager oss (Joh 5:45). Som det står skrevet: Bokstaven (loven) slår i hjel, den står i fordømmelsens tjeneste (2Kor 3:6). Dette er lovens oppgave. Syndens lønn er døden, som Skriften sier (Rom 6:23).
Guds uforskyldte nåde
I Galaterbrevet (3:24) leser vi at loven er en tuktemester (læremester) til Kristus. Den skal drive synderen til Kristus, til den uforskyldte nåden ved ham, for å bli rettferdiggjort ved tro. Synderen får tro seg frelst på grunn av Jesu stedfortredende gjerning. Han blir fraregnet sine synder og tilregnet Jesu rettferdighet. Eller som Paulus skriver (Rom 3:24): «de blir rettferdiggjort uforskyldt av hans nåde ved forløsningen i Kristus Jesus». Loven skal gjøre synderen trengende til Jesu frelsesverk. Der loven ikke får gjøre sin fordømmende gjerning til død, kan heller ikke evangeliet skape et nytt liv ved nåden. Herren døder for å gjøre levende, han slår for å lege (5Mos 32:39). I Salme 85:11 står det at nåde og sannhet skal møte hverandre. Dette ser vi med Jakob. Han fikk ikke velsignelsen før det kom sannhet i hjertet – da han bekjente at han var Jakob, en bedrager (1Mos 32:26-29). Og Guds hånd lå tungt på David inntil han bekjente sin synd for Herren (Sal 32). Først da det kom sannhet i deres hjerter, fikk de nåde fra Herren.
Guds godhet
Noen hevder at Guds godhet driver oss til omvendelse og tro, og henviser til Rom 2:4. Det skulle vært slik, men vi er så stivnakkede at vi bøyer oss ikke for Gud ved hans godhet. Vi misforstår den og tror ikke at Gud er så hellig og rettferdig som han er, så lever vi videre i våre synder uten omvendelse og tro. Slik var det også med Israelsfolket. I de gode dagene forlot de Herren og hans lov. Herren sendte da onde dager over dem. Da ropte de til ham i sin nød og han frelste dem (Sal 107:12-13). Han bøyde deres hjerter ved lidelser og tukt. Det var også Guds godhet!
Forkaster vi loven
Forkaster vi loven som er skrevet i våre hjerter, og de ti bud, kan vi ikkekomme til sannhets erkjennelse og bli frelst. Det blir bare egenrettferdighet og fariseisme, slik det også var med Paulus før han ble omvendt. Han sier det slik: «Jeg levde en tid uten lov (som fariseer), men da budet kom (inn i hjerte og samvittighet), ble synden levende igjen, jeg derimot døde, og budet som var til liv, ble funnet å være meg til død» (Rom 7:9-10). Ved loven ble hans synd overmåte syndig (Rom 7:13), han døde åndelig sett. Han mistet enhver tro på at han kunne bli frelst. I denne stillingen ble evangeliet et gledens budskap for ham til frelse og et nytt liv.
Ved profeten Jesaja (26:10) sier Herren: «Dersom den ugudelige (den ubotferdige) får nåde, lærer han ikke rettferdighet. I rettvishetens land gjør han urett og han ser ikke Herrens høyhet». Dette ser vi også i dag. Mange som bekjenner kristennavnet har dratt seg unna lovens dom i sitt hjerte. Den har ikke fått gjøre sin gjerning i dem og slått dem i hjel. De har bare en anerkjennende tro på Jesus, slik mange hadde også på Jesu tid. De gjør urett (lever lovløst og i synd), ser ikke forskjell på kjød og Ånd, og på verden og Guds rike. Får de råde, drar de verden inn i Guds forsamlinger.
Loven i hjertet
Når så en synder kommer til tro på Jesus, skriver Gud sin lov inn i hans hjerte og sinn (Heb 10:16). Nå er ikke Guds lov lenger en fremmed vilje for ham, slik den var det tidligere. Den er nå hans lyst og vilje (Sal 1:1-3). Han ønsker å leve til ære for sin Herre og Frelser.
Ikke under loven
Den troende er ved loven død for loven for å leve for Gud (Gal 2:19). Han hører Herren til og han er under nåden (Rom 6,14). Han slipper derfor å oppfylle loven for å bli rettferdig for Gud,for ved troen på Jesus er han rettferdig for Gud. Loven er like fullt Guds gode vilje med hans liv. Den er en rettesnor for hvorledes han skal leve overfor Gud og mennesker. Og den er en rettesnor for hvordan han skal styre og døde den gamle Adam – den onde lyst i hjertet. Loven vil fortsette å overbevise ham om hans synd. Han lever i lyset med sitt liv, bekjenner sin synd og blir renset i Jesu Kristi, Guds sønns blod. Han får tro at han er hvit som sne (1Joh 1:7;9). Eller som Jesus sa det (Joh 13:1f.): Den som er badet er ren over det hele. Men under vandringen blir han skitten, og han må få vasket sine føtter. Loven skal fremdeles vise oss vår synd og gjøre oss trengende til den uforskyldte nåden. Da blir nåden en kraft som gjør at vi sier nei til synden og det onde og ja til det gode og lever et gudfryktig liv i denne verden mens vi venter på det salige håp (Tit 2:11-13).
Loven har tre oppgaver
Martin Luther sa at loven har tre oppgaver: 1. Den skal opprettholde en etisk standard og moral i samfunnet. 2. Den er en tuktemester til Kristus, og 3. Den er en rettesnor for de troendes liv.
Loven må forkynnes
Ut fra dette ser vi hvor viktig det er at loven forkynnes klart. Jesus forkynte loven i møte med mennesker for at de skulle komme til sannhets erkjennelse. Det gjorde han til den rike mannen (Mar 10:17-22) og kvinnen ved Sykars brønn (Joh 4:4-19). Den rike mannen ville ikke bøye seg for Jesu ord og gikk bedrøvet bort – han ville ikke miste sin «herlighet». Kvinnen derimot bøyde seg for hans ord og fikk et møte med ham til frelse. En tro uten erfaringen som Paulus skriver om: «For jeg er ved loven død for loven for å leve for Gud» (Gal 2:19), er ingen sann tro. Det blir en annen Jesus og et annet evangelium. Det er i dag som i den gamle pakts tid. De falske forkynnerne tidde om loven, om Guds hellighet og om Guds dom over dem som levde i synd (Jer 23:22). De forkynte fred, fred. Mens de sanne forkynnerne sto i Herrens fortrolige råd og talte til vekkelse, omvendelse, frelse og et hellig liv.
Loven driver til omvendelse
Gjennom forkynnelsen av loven møter vi en hellig Gud som ikke tåler synd og at syndens lønn er døden. Vi får se vår synd, vi drives til omvendelse, vi kommer til sannhets erkjennelse og vi drives til Kristus og blir rettferdiggjort av tro og ikke ved gjerninger. Da blir det en sann omvendelse, for da er det Herren som omvender synderen ved evangeliet. Herren skriver da sin lov inn i hans hjerte og han innretter sitt liv etter den. Han vil leve et hellig liv for Jesus fordi han er frelst, og ikke for å bli frelst. Bøyer du deg for lovens dom over ditt liv? Driver den deg til omvendelse fra dine synder (lovens første bruk)? Drives du på grunn av loven til Kristus og den uforskyldte nåde (andre bruk)? Rettleder den deg i ditt liv ovenfor Gud og mennesker (tredje bruk)? «Den jeg vil se til», sier Herren, «det er den elendige, den som er sønderknust (av loven) og forferdet over mitt ord (Jes 66:2)».