Per Bergene Holm

Jeg fikk for flere år siden en CD som inneholdt så godt som alle artikler og bøker av Hugo Odeberg. Få teologer fra forrige århundre har lik ham kastet lys over Jesu forkynnelse, og ikke minst hva som er forskjellen på fariseisme og kristendom. Jeg har gledet meg over å lese en rekke artikler fra tidsskriftet Erevna, som utkom fra 1944 til 1957. Noe av det mest interessante er hans mange «Antäckningar til nytetstamentliga texter». Som et eksempel på hva han der skriver, har jeg oversatt et utdrag fra første nummer av Erevna for 1947, hvor Odeberg skriver om forfølgelsene som skal komme (Mat 10:16-22): «Jo ektere og renere kristendommen er, desto sikrere er det at den skal være forhatt.

«Men hva mener dere: En mann hadde to sønner, og han gikk til den ene og sa: Sønn, gå i dag og arbeid i vingården! Han svarte: Jeg vil ikke! Men senere angret han det og gikk. Faren gikk til den andre og sa det samme. Denne svarte: Ja, herre! – men han gikk ikke. Hvem av disse to gjorde nå farens vilje? De svarer: Den første. Jesus sier til dem: Sannelig sier jeg dere: Tollere og skjøger går før dere inn i Guds rike. For Johannes kom til dere på rettferds vei, og dere trodde ham ikke. Men tollere og skjøger, de trodde ham. Dere så det, men likevel angret dere heller ikke senere, så dere trodde ham.» Mat

– Mine får hører min røst, jeg kjenner dem, og de følger meg, sier Jesus. Den sanne kirke har bare én hyrde og én Herre, og den følger ham. Om det kommer en fremmed til dem, så vil de ikke følge ham, men flykter, for de kjenner ikke den fremmedes røst (Joh 10). Det er alvorlig i dag med den fremmede røst som lyder i Den norske kirke. Ja, ikke bare der, men i store deler av kristenheten ellers også. Det er ikke den gode hyrdes røst, men leiesvennens røst som råder grunnen. Men i en slik situasjon viser det seg også hvem som i sannhet er Jesu får. Og da tenker jeg ikke i første rekke på det ytre

«Men en kvist skal skyte fram av Isais stubb, og et skudd fra hans røtter skal bære frukt. Og Herrens Ånd skal hvile over ham – visdoms og forstands Ånd, råds og styrkes Ånd, den Ånd som gir kunnskap om Herren og frykt for ham. Han skal ha sitt velbehag i frykten for Herren. Han skal ikke dømme etter det hans øyne ser, og ikke skifte rett etter det hans ører hører, men han skal dømme de små i samfunnet med rettferdighet og skifte rett med rettvishet for de saktmodige på jorden. Han skal slå jorden med sin munns ris og drepe den ugudelige med pust fra sine lepper. Rettferdighet skal være beltet han har om livet, og trofasthet beltet

Sak 3:1-10 Sakarja var profet i tiden etter at de første jødene hadde vendt tilbake til Jerusalem og Juda fra fangenskapet i Babel. Serubabel hadde et par tiår tidligere ført 50 000 jøder tilbake. Nå vender Herren seg gjennom profeten til de hjemvendte med formaning om at de ikke må gjøre som deres forfedre, som måtte smake Herrens vredesdom. Vi skulle kanskje tro at når de nå hadde fått vende tilbake, så var det tid for glede og lovsang. Og det var det nok, men det er som vi synger i salmen: Hjelp at jeg fra synden trederog meg alltid varsom glederved min salighet og fred!Kjøpt jeg ble, ditt navn skje ære!Dyrekjøpt – å, la det værevarsel for meg hvert

3Mos 16 – Den store forsoningsdagenVi så ved påskelammet hvilken veldig betydning blodet hadde. Det var det viktigste av alt, å være bak blodets vern og beskyttelse. Mens påskelammet fokuserer på hvor viktig blodet er for den troende, så fokuserer ofringen på den store forsoningsdagen hva blodet virker hos Gud. Gud er en hellig og nidkjær Gud. Han kan ikke tilgi synden uten at den først har fått sin straff. Synden kan ikke være ustraffet. Og syndens straff eller lønn er døden (Rom 6:23). Derfor er det slik i den verden vi lever i, at der hvor det er synd, der er det blod, der er det dom og død. Det fikk også Israel på en særlig måte erfare, som

«Tal til hele Israels menighet og si: På den tiende dag i denne måneden skal hver husfar ta seg ut et lam, ett lam for hvert hus. Men dersom en husstand er for liten til et lam, da skal han og hans nærmeste nabo ta et lam sammen etter tallet på deres husfolk. Etter det hver eter, skal dere regne folk på et lam. Det skal være et lam uten lyte, av hannkjønn, årsgammelt. Et lam eller et kje kan dere ta. Dere skal ta vare på det til den fjortende dag i denne måneden. Da skal hele Israels samlede menighet slakte det mellom de to aftenstunder. Så skal de ta av blodet og stryke på begge dørstolpene og på