Per Bergene Holm

OfferlammetVi har nevnt tidligere at Adam og Eva ikke hadde noen Bibel. Det hadde heller ikke Abraham og hans etterkommere. Og selv etter Mose tid, når Gud lar Moses skrive ned sitt ord, tok det lang tid før folket selv kunne lese og omgås Guds ord jevnlig. Derfor måtte Gud tale til dem gjennom anskuelige handlinger, seremonier, gudstjenester og høytider. Det var folkets Bibel. Vi kan undre oss over alle disse ofringene, ritualene, underlig detaljerte forskriftene osv. Og vi reagerer kanskje til og med og synes det er en veldig utvendig gudstjeneste. Men dette er ikke gjerninger folket skal gjøre, det er Guds åpenbaring av sin frelse. Det er forkynnelse. Det er som vi leser om nattverden i 1Kor 11:

Dette er andre del av artikkelserien som vil komme i bladet framover. Første del, stod i forrige nummer. Red. 1Mos 4:1-26Vi har hørt om syndefallet og Guds løfte på syndefallets dag, og hvordan Gud lot et uskyldig dyr dø for å kle mennesket og skjule dets nakenhets skam. Gud hadde gitt Adam og Eva et veldig løfte. Kvinnens avkom, hennes sønn, skulle knuse slangens hode. Syndefallet hadde ført mennesket inn under den ondes makt, men kvinnens avkom skulle gjøre ende på djevelens gjerninger og løse mennesket ut igjen. Og vi har hørt hvilket syn på sin hustru Adam nå fikk. Han kalte henne Eva (Liv), for hun var etter Guds ord og løfte mor til alt levende på jorden. Gjennom

De troendes forhold til statskirken og frikirkeneDen ytre kirkeorganisasjon er ikke identisk med kirken, men er kun en menneskelig størrelse, som et stillas i forhold til selve byggverket (Guds rike). Ludvig Hope anbefalte de troende å bli i statskirken fordi den ga en stor plattform, var et stort stillas, for å nå det norske folk. Den kristendomsformidling som statskirken ga gjennom alle sine kontaktpunkter med folket var noe positivt, til tross for alle sine mangler. Selve statskirkeordningen førte også med seg at folkeskolen var forpliktet til å gi en viss kristendomsopplæring til barna. Dette var positivt. Disse positive begrunnelsene for statskirkemedlemskapet og statskirkeordningen er på mange måter borte i våre dager. Den kristendomsformidling som statskirken og skolen formidler er ikke

Skriften sier at Guds Sønn er utvalgt fra evighet av til å bli vår frelser. Før verdens grunnvoll ble lagt, fattet Gud sitt evige råd om menneskets frelse. Frelsen er altså ikke en nødløsning, men det har vært Guds råd fra første stund av. Vi kan jo undre oss over Guds råd, at han skapte menneskene slik at de kunne falle – ja, at han visste at de kom til å falle fra ham, og likevel skapte dem. Men la oss gjøre et tankeeksperiment. Tenk om Gud hadde skapt menneskene slik at de ikke kunne falle, skapt dem som styrte roboter som programmessig lovet og priste Gud og lød ham i ett og alt. Tror du Gud ville gledet seg

Utviklingen i Den norske Kirke er tragisk. Hva gjør vi nå? Slik er det mange som spør. Da kan det være på sin plass først å spørre hva kirken er. Jeg tror på Den Hellige Ånd, én hellig, allmenn kirke. Slik bekjenner vi. Kirken er noe vi tror. Vi tror at det finnes én kirke, ett samfunn av hellige, virket av Den Hellige Ånd. Kirken er ingen menneskelig organisasjon, men en åndelig organisme, bestående av levende, personlige lemmer. Det er bare én kirke, slik det er bare «én Herre, én tro og én dåp, én Gud og alles Far» (Ef 4:5-6). Men hva da med alle de ulike kirkesamfunnene og kristelige organisasjonene? Det er menneskelige innretninger og ikke det samme

Den åndelige gudstjenesteÅ være prest i bibelsk betydning (hierevs) er å være offerprest. Vårt ord prest (presbyteros) betyr egentlig eldste og sikter til noe ganske annet. Den som er prest må ha noe å bære fram for Gud, noe som skal ofres. De troende er et hellig presteskap til å bære fram åndelige offer (1Pet 2:5). Hva er det så vi som prester skal bære fram og ofre? Oss selv, våre legemer, sier Guds ord (Rom 12:1). Vårt offer er ikke til soning av verdens synd, det offeret er brakt av Jesus Kristus en gang for alle, da han ofret seg selv for oss på Golgata kors. Men vårt alter- og offertjeneste i hverdagen har likevel betydning for verden. Vi

Den gamle pakts åpenbaring – tabernakletSentrum i Guds åpenbaring til frelse var gudstjenesten i tabernaklet, og senere tempelet. Der tok Gud selv bolig, der åpenbarte han sitt råd og sin herlighet, midt i folket. Ved innvielsen av tabernaklet kan vi lese at skyen som fulgte israelsfolket la seg over og dekket tabernaklet, og Herrens herlighet fylte tabernaklet (2Mos 40:34ff). Det samme gjentok seg ved innvielsen av tempelet (1Kong 8:10; 2Krøn 7:1ff). Hele gudstjenesten og gudslivet sentrerer om Guds herlighets bolig i Israel. Hvorfor? Jo, for her møtte den troende Gud selv i hans åpenbaring. Noe annet sted hadde han ikke til møte med Gud og kjennskap til ham. Derfor måtte alle til Israel, til Jerusalem, for å lære Gud å

Da menighetsrådsloven ble vedtatt i 1920, var det mange gode, troende prester. Likevel mante både Ole Hallesby og Ludvig Hope det troende lekfolk til å boikotte menighetsrådene. «Brødre, bruk ikke deres kraft på å organisere statskirken, den lar seg ikke organisere. Men bruk deres tro, bønn og forsakelse til som Guds folk å få vår hele rett i statskirken: Vår bibel, vårt nattverdbord og vår dåp» (Hope). Hope gledet seg over kirkens betydning som folkeoppdrager, men det troende lekfolk hadde en annen arena: vennesamfunnet på bedehuset. Den lokale kirke sto og falt med presten, som snart var god, snart av et annet kaliber. I stedet for at det troende lekfolk ville kunne prege kirkens utvikling, ville kirkens utvikling komme til