Nå vel, alle dere som tørster, kom til vannene! Og dere som ingen penger har, kom kjøp og et, ja kom, kjøp uten penger og uten betaling vin og melk! Jes 55, 1.
Nå vel, et tilrop! Det er Gud som vender seg til oss, vår Gud, han vil ha vår oppmerksomhet.
Alle dere som tørster! Han sier ikke; dersom det er noen som tørster. Nei, alle dere, han vet at vi er slike som tørster. Han taler også om å spise, om hunger. Han skapte oss med en hunger og tørst, skapte oss til å spise og drikke. Alt som lever drikker – spiser, det er slik livet utfolder seg. Den tørst Gud skapte oss med er tørsten etter Ham. Vår ånds og sjels behov av vår Skaper.
Salme 42, 3:
Min sjel tørster etter Gud, etter den levende GUD!
Slik er vi skapt. Vi er skapt av Gud og til Gud. Det er en kjensgjerning vi aldri kan fjerne oss fra.
Augustin:
Du har skapt oss til deg, o Gud, og vår sjel er urolig inntil den har funnet hvile i deg.
Salme 42, 2:
Min sjel skriker etter deg, Gud.
Dere som tørster, kom til vannene. Da skjønner vi hvilke vann han mener. Men hvorfor sier han dette, jo fordi det har skjedd et syndefall. Synden kom inn i verden, inn i hvert eneste menneske. Arvesynden. Synden og døden; Rom 5, 12, dette har forstyrret og fordervet alt i oss mennesker i forholdet til Gud.
Sal 51:7:
Se, jeg er født i misgjerning, min mor har unnfanget meg i synd.
Hva det har ført til lærer Konkordieformelen oss: For det første:
«Vi tror, lærer og bekjenner at det er en forskjell mellom menneskets natur og arvesynden … Vi har en natur som også etter fallet er og forblir Guds skapning … For Gud har ikke bare skapt Adams og Evas legeme og sjel før fallet, men også våre legemer og sjeler etter fallet – selv om de er fordervet. Gud anerkjenner dem fremdeles som sitt verk, slik det står skrevet i Job 10, 8: Dine hender har dannet meg og skapt meg, helt og i alle deler. Her er alt intakt, så også sjelens tørst! (Kf. Art 1)
Dette forklares grundigere i SOL. DEC, ART 1:
… at arvesynden egentlig ikke er menneskets natur, substans eller vesen, det vil si menneskets legeme eller sjel, som også nå etter fallet er og forblir Guds skaperverk i oss. Men at den er noe i menneskets natur, legemes sjel og alle dets krefter. Nemlig en forferdelig, dyp, uutsigelig fordervelse av alt dette. Slik at mennesket mangler den rettferdighet som det i begynnelsen ble skapt med, og i åndelige ting er dødt overfor det gode og forvent til alt ondt».
Alt i oss er vendt bort fra Ham, Gud. Også tørsten.
Hva fører det til? Jerem 2, 13:
For to onde ting har mitt folk gjort: Meg har de forlatt, kilden med det levende vann, og de har hogd seg ut brønner, sprukne brønner som ikke holder vann.
To onde ting, her har vi synden. Forlatt meg – forkastet Ham, vendt seg bort fra HAM. Laget seg brønner – hva kjennetegner dem? De holder ikke vann. Gud, det levende vann er ikke der. Men de søkte å tilfredsstille sin sjels behov av Gud med noe annet.
Hvordan foregikk det? Det skjedde på så mange måter som vi kan lese om i Skriften. Men det er to ting som går igjen.
Vi møter det her i Jerem 2, først i V 17 – 18. Det var avgudsdyrkelse;
hvorfor tar du veien til Egypt for å drikke av Sikors vann?
De satte sin lit til Egypts avguder og søkte hjelp der. De tok del i tilbedelsen, festene, skikkene til hedningene.
V 28:
Hvor er da dine guder som du laget deg? La dem reise seg, om de kan hjelpe deg når ulykken kommer! For så mange som dine byer er, er dine guder blitt, Juda!
Sprukne brønner!
Det andre ser vi i V 20:
… Men på hver høy bakke og under hvert grønt tre la du deg ned og drev utukt.
Utukt – det skjedde på så mange måter og veier som førte bort fra deres Gud.
Er dette aktuelt for oss, har vi avguder? Luther skriver i forklaringen til det første bud:
Det som ditt hjerte henger ved og setter sin lit til, det er altså din gud.
Og som eksempel på dette:
Det er mange som mener at de har Gud og fullt opp av alle ting når de har gull og gods.
Og han fortsetter:
Se, slike mennesker har også en Gud, han heter mammon. Det er også den mest alminnelige avgud på jorden.
Jesus taler om rikdommens bedrag; Luk 12, 15 – 19:
Se til og ta dere i vare for all havesyke! For ingen har sitt liv av sin eiendom, selv om han har overflod.
Det var en rik mann, han taler til seg selv, til sin sjel: «Slå deg til ro» – den som er urolig uten Gud. Slå deg til ro med det du har liggende. Et av det, drikk av det, vær glad. De sprukne brønner.
Det andre var utukt. Det var det frigjorte, grensesprengende i hedningenes levesett de tok etter. Lysten og nytelsen. En utfoldelse av det seksuelle utenfor og i strid med de rammer Gud har satt for oss mennesker. De ville heller ha fri seksuell utfoldelse enn Gud. Det var en kilde de drakk av, søkte tilfredsstillelse i. Sprukne brønner, et liv i synd til død. Livstørst på avveier.
Utukt er noe som har fulgt menneskene gjennom alle tider, og dette er ikke mindre aktuelt for oss i dag. Seksuell frigjøring. Det Gud har gitt oss er ikke nok, vi vil ha mer, ha det annerledes, sterkere, friere. Et jag etter å utvide grensene for hva som kan oppleves og nytes.
«La oss sprenge deres bånd og kaste deres rep av oss»! Sal 2:3.
Det er livstørst på avveier, og den er så stor for vi er skapt til å drikke av Gud, en tørst som aldri kan stilles i noe annet enn HAN.
Hvorfor veier dere ut … deres fortjeneste – gir deres liv, tid og krefter, til det som ikke KAN mette. For det er bare en kilde som kan mette, stille vår tørst. Han, kilden med det levende vann. Først da kan det bli rett for oss med forholdet også til de andre ting i livet.
Det er vår Gud som roper: Kom, vend deg hit. Det betyr, vend deg bort fra, til meg. Det må bli en omvendelse.
Kom til vannene, kom kjøp og et, uten penger, uten betaling.
For intet, det er åpent for alle hos Gud, det er nåde. For det er en som har betalt for oss.
Hvordan komme? V 3: «Vend øret hit, kom til meg». Hør! V 2: «Hør på meg!» HØRE OG TRO. Så skal dere ete, drikke. «Så skal deres sjel leve», leve ved HAM.
Skrevet av Sigbjørn Agnalt