Utreisen til Sør-Amerika ble litt mer spennende denne gangen da Marit kjente influensasymptomer allerede på toget fra Levanger til Værnes. Vel framme i Lima manglet hennes koffert, og det ble et par timer ekstra på flyplassen for å registrere dette (kofferten ble ettersendt et par dager forsinket).
Julia tok imot oss på flyplassen i Arequipa dagen etter. Da bar det rett til velkomst-samling på Såmannens kontor for undertegnede, mens Marit måtte holde seg i ro på hotellet. Julia og Paulino ønsket varmt velkommen, og de serverte kylling til alle sammen, og kaffe etterpå. Det var forventet at jeg skulle ha en tale. Døgnrytmen tilsa at det var rundt midnatt for min del. Teksten var fra Saligprisningene i Matteus 5:1-12. Hva mener Jesus når han sier: «Salige er de fattige i ånden» og «Salige er de rene av hjertet». Teksten ble forsøkt forklart og utlagt i lys av hva Bibelen sier.
Tema for samlingene de påfølgende dagene var Guds hellige lov, loven som tuktemester til Kristus og en gjennomgang av budene. En formiddag var arbeiderne i ELM med på tre leksjoner over de tre første budene.
Senere ble Fadervår gjennomgått. Betydningen av å komme avsides med Jesus i Ordet og bønnen er selve livsnerven for et Guds barn. Vår onde motstander setter mye inn på å ødelegge disse «stille» stundene.
Lokalet til Såmannen ligger i et urolig område av byen. Trafikkstøyen og larmen fra storbyen var påtakelig også denne gangen. Hver buss som passerte annonserte sine ruter via kraftige høyttalere, og selgerne fallbød sine varer via høylytte roperter. Under talen fikk jeg ofte konkurranse fra alarmer fra parkerte biler på gaten rett utenfor. Jeg kunne ikke unngå å høre kommentaren fra en av damene til sin sidemann: «Det er riktig som han sier. Hør bare hvordan djevelen raser når vi samles for å høre Guds ord!»
Oppmøtet var gått noe ned fra forrige besøk. To trofaste tilhørere hadde fått hjemlov siden sist. Trappene opp til tredje etasje der vi holder til, er etter hvert blitt en utfordring for en del av de eldre. Lange skoledager blir mer og mer et hinder for noen av de unge, og de fleste har fra en halv til en times reisevei. Vær gjerne med og be om et mer tjenlig lokale, der vi også kan nå ut til noen nye.
Vi har kommet til Bolivia og byen Cochabamba når dette skrives. Første etappe gikk over Andesfjellene med buss fra Arequipa til byen Puno ved Titicaca-sjøen. Turen startet på morgenen, og vi var ikke fremme i Puno før mørkets frambrudd. Høyden er alltid merkbar, men det gikk godt, uten høydesyke, også denne gangen. Før vi gikk til ro, hadde vi avtalt å treffe en mor og hennes sønn. Jeg skrev en artikkel i Lov og Evangelium (nr. 10/2022) om Eduarda som brått hadde mistet sin mann på uforklarlig måte og som hadde en sønn i fengsel. Som ved et Guds under slapp denne sønnen overraskende ut fra fangenskapet bare fire dager før vi kom. Han ble en kristen i fengslet. Det ble for oss et sterkt møte med mor og sønn. Etter hvert vil det komme en artikkel om ham i Lov og Evangelium.
I det vi skulle fortsette reisen videre til til Bolivia, kom det en prosesjon ned hovedgata. Flere personer bar på et alter med bilde av «jomfru Maria». Politi, et stort korps og flere personer var med i opptoget. Den katolske presten gikk først i toget. De stanset utenfor et hus hvor de hadde rigget til et alter ute på gata. Eierne hadde tydeligvis betalt for at presten skulle holde en tale og lyse velsignelsen over dem. Jeg legger ved et par bilder av statuen og litt av folkemengden. Men det rette inntrykket av det hele får en først når en hører musikken og ser røken som stiger opp fra røkelseskarene.
Det ble ny, lang etappe på 12 timer før vi var framme her i Cochabamba. I dag har vi truffet Rafael, som ennå forkynner evangeliet og har med seg bøker fra Såmannen. Han er nå blitt 87 år.
I morgen flyr vi til Sucre og blir boende på Såmannens senter en måneds tid.
Deres utsendinger, Marit og Ingar