Den gamle pakts åpenbaring – tabernaklet
Sentrum i Guds åpenbaring til frelse var gudstjenesten i tabernaklet, og senere tempelet. Der tok Gud selv bolig, der åpenbarte han sitt råd og sin herlighet, midt i folket. Ved innvielsen av tabernaklet kan vi lese at skyen som fulgte israelsfolket la seg over og dekket tabernaklet, og Herrens herlighet fylte tabernaklet (2Mos 40:34ff). Det samme gjentok seg ved innvielsen av tempelet (1Kong 8:10; 2Krøn 7:1ff).
Hele gudstjenesten og gudslivet sentrerer om Guds herlighets bolig i Israel. Hvorfor? Jo, for her møtte den troende Gud selv i hans åpenbaring. Noe annet sted hadde han ikke til møte med Gud og kjennskap til ham. Derfor måtte alle til Israel, til Jerusalem, for å lære Gud å kjenne i hans frelsesåpenbaring.
Gud åpenbarte seg ikke på offerhaugene, men hadde satt folket stevne ett sted, i helligdommen: «Og jeg vil komme sammen med deg der» (2Mos 25:22).
Åpenbaringen i Kristus – oppfyllelsen
Men da Guds Sønn ble kjød og tok bolig i blant oss, da var det Herren selv som tabernaklet i blant oss. Slik Herrens herlighet fylte tabernaklet i den gamle pakt, slik ble hele Herrens herlighet åpenbart i Jesus Kristus. «Og vi så hans herlighet, en herlighet som den en enbåren Sønn har fra sin Far, full av nåde og sannhet» (Joh 1:14). En enbåren Sønn må ikke dele sin Fars herlighet med noen andre, men eier hele herligheten. Slik også med Jesus. «I ham bor hele guddommens fylde legemlig» (Kol 2:9). Her er mer enn tempelet!
Med Jesus kom oppfyllelsen av det som den gamle pakt bare hadde gitt skyggen av. Nå var Gud selv i blant oss – Immanuel – og virkeliggjorde hele sin frelse. Jesus var den fullkomne yppersteprest som ikke gikk inn i en helligdom gjort med hender, men som gikk inn i den himmelske helligdom og vant en evig forløsning (Heb 9:4).
Den nye pakts tempel – den troende menighet
Da Jesus hadde fullendt sin frelsesgjerning for oss, fór han opp til himmelen. Tempelet i Jerusalem hadde utspilt sin rolle og Jesus var ikke lenger på jorden. Hvor var nå tempelet, hvor skulle nå Gud åpenbare seg og sin frelse?
Vi står foran en ny åpenbaringshistorisk epoke. Denne epoke begynte på pinsedag.
Slik Herrens herlighet hadde fylt tabernaklet og tempelet, og fylte Jesus Kristus legemlig, slik tar Guds Ånd bolig i apostlenes hjerter og gjør de troende i den nye pakt til et tabernakel eller tempel for Gud selv (Apg 2:2-4; 2Kor 6:16), for å åpenbare Jesus og frelsen i ham for alle folkeslag under himmelen.
Fra pinsedag skulle Guds frelse i Jesus Kristus åpenbares for verden, ikke gjennom en bygning gjort av hender, heller ikke gjennom Kristi jordiske skikkelse, men gjennom hans troende. Derfor kalles også den troende menighet for Kristi legeme, og i likhet med tempelet er det fylt av ham som fyller alt i alle (Ef 1:23).
Hver for seg er den troende et tempel, samtidig utgjør de samlet bare ett eneste tempel, ett legeme. Det er ikke bare tale om at kroppen blir som et hus eller en hytte for Den Hellige Ånd, men det er tale om at kroppen og hele livet og ferden helliges til å uttrykke Guds eget bilde og herlighet (1Kor 6:19-20).
Grunnforutsetningen for å kunne gjenspeile Herrens herlighet, være et tempel for Guds Ånd hvor Herrens herlighet lyser fram, det er at en selv lik Moses lever med Herren Jesus og skuer hans herlighet. «Men vi som med utildekket ansikt ser Herrens herlighet (Kristus) som i et speil (dvs. i Ordet), vi blir alle forvandlet til det samme bilde, fra herlighet til herlighet, som av Herrens Ånd» (2Kor 3:18).
Åndsfylden og åpenbaringen av Kristi herlighet viser seg først og fremst i de troendes liv og ferd, i en likedannelse – en likedannelse med Kristus slik han var her på jord (Lammet), ikke slik han nå er i herlighet! Kristus selv vinner skikkelse i den troende (Gal 4:19) i det han bor i den troende ved sin Ånd og mer og mer tar den troende i besittelse: hans hjerte, vilje, hode og tanker, munn, hender og føtter.
Det er intet som åpenbarer Kristus sterkere i de troendes liv, enn når de troende tålmodig lider uskyldig her i verden uten å ta igjen, uten å hevde seg selv, men i alle ting tilgir og bærer de andres synder som et tålmodig offerlam. Skriften akter dette meget høyt og kaller disse lidelsene for «Kristuslidelser» (Kol 1:24). Og apostelen Peter sier: «I samme grad som dere har del i Kristi lidelser, skal dere glede dere, for at dere også kan juble i glede når hans herlighet blir åpenbart. Om dere blir spottet for Kristi navns skyld, er dere salige, for herlighetens og Guds Ånd hviler over dere» (1Pet 4:13-14). Slik herlighetens og Guds Ånd hvilte over tabernaklet, hviler den over en troende, for her åpenbares Kristus selv!
Det er en grunnvillfarelse når kristne søker å vinne oppmerksomhet og innflytelse gjennom ytre prakt og makt. Både når det gjelder den enkelte troende og menigheten som helhet, gjelder det at skatten er gitt oss i leirkar, «for at den rike kraft skal være av Gud og ikke av oss selv» (2Kor 4:7).
Et nytt presteskap
Det var ikke bare tempelet som ble nytt på pinsedag, prestedømmet ble også nytt.
I den gamle pakts tid var bare Arons sønner prester. Det var et særlig prestedømme, som ingen andre israelitter og enda mindre hedninger kunne få del i.
Men i og med at Jesus kom som Ypperstepresten og oppfylte det som den gamle pakts gudstjeneste bare var en skygge av, omskiftes også prestedømmet og gudstjenesten.
Alle dem som ble salvet med Guds Ånd på pinsedag, var lekmenn. Ingen var prester i den gamle pakts forstand. Nå salves de imidlertid alle til sin åpenbaringstjeneste, til sin vitnetjeneste overfor verden, som en guddommelig bekreftelse på misjonsbefalingen. Det er et helt nytt presteskap som åpenbares på pinsedag, et alminnelig prestedømme, hvor alle troende er prester og salvet med Guds Ånd til vitnetjeneste (åpenbaringstjeneste) overfor verden (Apg 2:16-21).
Alle troende i den gamle pakt hadde også Guds Ånd som barnekårets Ånd. Men det var bare de særlig salvede embetsbærerne; prestene, kongene og profetene, som var salvet til å formidle Guds åpenbaring. I den nye pakt har imidlertid alle troende fått del i denne åpenbaringstjenesten eller vitnetjenesten (1Pet 2:9).
En universal menighet hvor alle troende er prester
På pinsedag gjør Gud igjen alle folk til ett gjennom frelsen i Jesus Kristus. Språkunderet på pinsedag er et motbilde til Babels forvirring. I Babel ble ett folk til mange, på pinsedag blir mange folk til ett i Kristus Jesus. Gud åpenbarer at i Jesus Kristus er de som var langt borte – hedningene – kommet nær til. Her er det ikke lenger jøde eller greker, barbar eller skyter, her er de alle ett i Kristus Jesus, og alle troende, både av jøder og hedninger, utgjør ett eneste tempel i Herren (Ef 2:11-22).
Guds menighet er ikke lenger bare knyttet til Israel og Israels folk, men er fra pinsedag av noe universelt, av alle stammer, folk og tungemål. Fra pinsedag av skal evangeliet ved menigheten forkynnes for alle folkeslag under himmelen. Tempelet og Guds åpenbaring er ikke lenger bare i Jerusalem. Men overalt hvor det finnes troende, der er Gud selv til stede og åpenbarer seg selv og sitt frelsesråd. De troende er et Kristi brev der de vandrer fram, kjent og lest av alle mennesker (2Kor 3:3).
Den særlige åndsmeddelelse og åndsutrustning som blir apostlene til del på pinsedag, den får også samaritanere og hedninger del i senere, og apostlene er vitner til det (Apg 8:15- 17; 10:44ff; 19:6). Det er verken tale om «second blessing» (pinsevennenes forklaring) eller ugjenfødte troende som blir gjenfødt og kommer igjennom til liv i Gud ved håndspåleggelse, men det er tale om gjenfødte troende mennesker som får del i pinsedagens åpenbaringshistoriske åndsmeddelelse, som et tegn og guddommelig bekreftelse på at de også tilhører den nye pakts tempel og presteskap (jf. Ef 2:11ff).
Tempel og presteskap er ett
I den nye pakt er tempel og presteskap ett. Det er ikke noen som er kirken eller huset, og så er det bare noen av disse som er prester. Nei, det åndelige hus av levende steiner er samtidig det hellige presteskapet (1Pet 2:5). Hver eneste kristen er prest for Gud. Og noe annet presteskap finnes ikke i den nye pakts menighet og kirke.
Mens man i det aronittiske prestedømmet var prest i kraft av forgjengelig sæd (i kraft av å være av Arons ætt), så er det i det nytestamentlige, alminnelige prestedømmet slik at der er en bare prest i kraft av «uforgjengelig sæd, ved Guds ord, som lever og blir» (1Pet 1:23). Det er ikke fødselen, men gjenfødelsen som er grunnlag for å tre inn i det alminnelige prestedømme.
Ingen kan med andre ord tre fram for Gud og leve ham nær, som ikke er født på ny og er blitt prest for Gud. Og det skjer gjennom dåp og tro på Jesus Kristus som stedfortreder. Ved dåpen og troen fødes vi på ny og blir gjort til kongelige prester for Gud. Da er vi nemlig i Guds øyne rene og hellige, ikke i kraft av vår egen renhet, men i kraft av Jesu blod og hans rettferdighet (Tit 3:5).
Forts. (del 2) i neste nummer