Den nye pakts tempel og prestetjeneste (2)

Den åndelige gudstjeneste
Å være prest i bibelsk betydning (hierevs) er å være offerprest. Vårt ord prest (presbyteros) betyr egentlig eldste og sikter til noe ganske annet.

Den som er prest må ha noe å bære fram for Gud, noe som skal ofres. De troende er et hellig presteskap til å bære fram åndelige offer (1Pet 2:5).

Hva er det så vi som prester skal bære fram og ofre? Oss selv, våre legemer, sier Guds ord (Rom 12:1). Vårt offer er ikke til soning av verdens synd, det offeret er brakt av Jesus Kristus en gang for alle, da han ofret seg selv for oss på Golgata kors. Men vårt alter- og offertjeneste i hverdagen har likevel betydning for verden. Vi er regnet som slaktefår (Rom 8), vi må også lide for verdens synd og bære dens byrder – ikke til soning, men gjennom vår ferd i Kristi etterfølgelse åpenbares Kristus, hans sinn og hans kjærlighet, for verden (jf. 1Pet 2:21ff).

Jesus har faret opp fra denne verden. Han åpenbares ikke i sin egen person for verden lenger, han åpenbares kun gjennom sine her i tiden. Han vil vinne skikkelse i oss – Lammets skikkelse. Vi skal vandre i hans fotspor – Lammets fotspor. Vi skal bære hans kors. Slik åpenbares Kristus for verden – det er vår åndelige gudstjeneste, og det er en virkelig alter- og offertjeneste hvor vi selv, våre legemer og alt vi har, legges på alteret (jf. Fil 2:17; Rom 15:16; 2Kor 12:15).

Den katolske tanken om presten som offerprest i messen (messeofferet), som også enkelte lutheranere vil lese inn i nattverden, er derimot antikristelig! Hvorfor skal presten stå vendt mot alteret (!) og løfte opp Jesu legeme og blod? Er det Gud som er adressat for nattverdhandlingen? Bringes Jesus som offer på alteret i nattverden? Nei, la oss holde fram Jesu legeme og blod for de troende, til tro og trøst for dem som skal spise og drikke! Det er «for dere!»

Ingen annen mellommann enn Jesus
Men prestene har ikke bare en tjeneste overfor verden, men også overfor Gud. I den gamle pakt var det bare prestene som kunne tre fram for Gud i helligdommen, som kunne bære fram folkets bønner og søke soning for folkets synder osv. Prestene var mellommenn.

Men den nye pakt kjenner ingen annen mellommann enn Jesus Kristus, for ved ham har vi alle adgang like inn i helligdommen (1Tim 2:5). Alle troende er Guds husfolk. De er prester som i Jesu navn kan tre fram for Gud i bønn og tro – be for seg selv og andre, uten å gå veien om noen annen mellommann. Det nye testamente kjenner ikke til en egen prestestand som står mellom Gud og hans husfolk (de troende).

Alle troende har åndelig rett til å forvalte nådemidlene
Enhver kristen er i den grad som han kalles og brukes av Gud «et sendebud i Kristi sted» (2Kor 5:20; 1Pet 2:9). Og det er han i kraft av gjenfødelsen, i kraft av å ha blitt et lem på Kristi legeme, en levende stein på Kristi tempel, og han trenger ikke noen særskilt ordinasjon eller innvielse eller annen fullmakt enn den som er gitt alle troende i dåpen og misjonsbefalingen.

Enhver kristen har dermed åndelig rett til å forvalte nådemidlene, dvs. til å lese Skriften for seg selv og andre, vitne i ord og gjerning, til å døpe og dele ut nattverden. Og denne rett har ikke en kristen bare i nødsfall, men rent prinsipielt – ganske enkelt fordi denne rett følger av det alminnelige prestedømme som Skriften taler om.

Det ser vi også praktisert i det nye testamente. Filip, som var satt til tjeneste ved bordene og ikke til en særlig tjeneste med Guds ord, han forkynte Guds ord med stor frimodighet. De troende brøt brødet i hjemmene, dvs. hadde nattverd i sine hjem, helt i tråd med hvordan de hadde holdt påskemåltid (Apg 2:46). Det var ikke en egen stand som ledet påskemåltidet, men det gjorde den troende husfar. Og slik også med dåpen. Den praktiserte man ganske visst på samme måte som omskjærelsen. Det var ikke en handling som en egen geistlig stand skulle utføre, men det var husfarens ansvar.

Det er behov for offentlige embeter
At alle troende har åndelig rett til å forvalte nådemidlene betyr ikke at det ikke skal være noen som helst orden i nådemiddelforvaltningen og tjenestene i menigheten når de troende kommer sammen offentlig. Gud er ordens Gud. Og Gud har en orden i tjenestene i sitt tempel, men disse tjenestene er ikke noen mellominstans mellom Gud og mennesker, og er ikke forbeholdt en særlig hellig eller benådet stand med en slags åndelig enerett på å forvalte nådemidlene. I den gamle pakts tempel ble tjenestene fordelt blant prestene ved loddtrekning. Alle skulle ikke gjøre alt, men enhver skulle ta vare på sin tjeneste og det skulle være en oppgavefordeling, hvis ikke ville det bli kaos. Slik må det også være i den nytestamentlige menighet. Noen må følgelig kalles til å ha bestemte offentlige embeter og tillitsoppgaver (forkynnere, lærere, eldste, hyrder osv.).

Skriften har mye å si om hvem som skal forkynne offentlig og ha hyrdeansvar i menigheten, og hva som kreves av slike (1Tim 3:1ff). Det har å gjøre med ferd og åndelig innsikt, utrustning og nådegaver som Gud gir. Gud har satt i menigheten eller gitt til menigheten: noen til apostler, noen til profeter, noen til evangelister, noen til hyrder og lærere (Ef 4:11; 1Kor 12:28; Rom 12:6). Gud gir eller setter ikke disse i menigheten gjennom selve ordinasjonshandlingen, men motsatt. De som Gud har gitt til menigheten, og som menigheten blir seg bevisst å ha i sin midte, de blir så innsatt av menigheten til sin tjeneste, etter at de er prøvet (jf. 2Tim 2:2; Tit 1:5).

Vi finner ikke belegg for ny-lutheranernes embetssyn i NT
1. Vi finner ikke tale om en særskilt ordinasjonshandling som overfører en egen, geistlig fullmakt til å forkynne og forvalte sakramentene, utover den fullmakt som alle troende har i dåpen og troen.

2. Den som er kalt til en tjeneste med Ord og sakrament har ingen fullmakt utover sin tjeneste (tid og sted). Står han ikke på prekestolen eller forvalter sakramentene der han er kalt til det, er han ikke noe ut over de øvrige og bærer ingen myndighet med seg i sin person.

3. Den som har en særlig tjeneste med Ord og sakrament, er ikke gitt en fullmakt som de andre ikke har, men utøver en tjeneste som prinsipielt er gitt til alle. Det er ikke to slags kristne, de geistlige som har fullmakt og de leke som ikke har noen fullmakt.

4. I den offentlige forsamling skal likevel bare de forkynne og forvalte sakramentene som har menighetens kall, i motsetning til de mindre brodersamlinger der de troende kommer sammen som brødre og søstre, og hvor alle kan bære fram det Gud har gitt dem (1Kor 14:26-32). Vi ser i NT at menighetene valgte sine tjenere (jf. Apg 6:5; 15:22; 2Kor 8:19; 1Kor 16:3). Kallet skal baseres på nådegaver (Rom 12:6ff) og åndelig og menneskelig skikkethet (jf. 1Tim 3:1ff). Der de kalte tjenerne svikter i sitt kall, eller der det ikke er noen andre, kan og må enhver kristen forkynne i kraft av sitt indre kall, uten noe ytre kall (som profetene i GT; Apg 6-7; 8:5; 18:25).

5. Når noen troende kaller en bror til å forkynne for seg, så er vedkommende rettelig kallet (jf. Apg 18:27; Luthers skrift til de bøhmiske brødre). De ansatte og «frivillige» predikanter eller lærere i de lavkirkelige organisasjoner er følgelig også «rettelig kallet».

6. På misjonsmarken og andre steder hvor det er unge og umodne menigheter, er det behov for at åndelig modne personer står for valg og innsettelse av tjenere i menighetene, slik Titus gjorde på Kreta (Tit 1:5; Apg 14:23). Det er derimot i strid med hele resten av NT når det læres ut fra disse skriftstedene at det overføres en særskilt fullmakt gjennom slike innsettelser, og at kun de som er innsatt gjennom biskoper eller andre embetsbærere er rettelig kallet.

Noen ord til selvransakelse
Det frie lekmannsarbeidet har to store svakheter, som på mange måter henger sammen. Det er ofte meget uklart
– hvem som har hyrdeansvar
– hvem som tilhører «forsamlingen».

Medlemsoversikt finnes stort sett ikke. Mange går litt her og litt der, ofte også på tvers av geografi. Hvem er medlem? Hva med slike som bare kommer av og til? Hvem har ansvar for «medlemmene» ut over forkynnelsen? Hvem har ansvar for å besøke syke, døende, ta kontakt med «medlemmer» som blir borte fra møtene eller øve tukt overfor «medlemmer» som viker av i lære eller liv?

Selv om alle troende er prester, er ikke alle sogneprester (Luther). Det er behov for et særskilt ansvar som hyrde, kall det gjerne et hyrdeembete. Og det er i det hele tatt mange tjenester i forsamlingene som lett forsømmes, fordi det er mangel på åndelig lederskap og tilsyn. Vi må ikke bli så redde for faste embeter og tjenester at det går ut over de tjenester som skal være i en forsamling. Da lider fårene.