Så brøt Jakob opp … Han dro av sted til Kana’ans land, til Isak sin far. Men Laban var dratt bort på saueklipping, da stjal Rakel sin fars husguder. 1 Mos 31,17–19. Jakob hadde tjent hos Laban i 20 år, nå var tiden for oppbrudd kommet. Laban var ikke hjemme da Jakob brøt opp, han var dratt av sted for å være med på saueklipping.
Jeg vil i denne andakten ta utgangspunkt i et kjent sangvers som jeg har gledet meg over i mange år. Det er det første vers av nummer 167 i sangboken som lyder slik: Han søkte meg i nåde, som gikk på syndens vei, han fant meg trett og såret og bar meg hjem til seg, mens engler for Guds trone sang, og himlens harper herlig klang. Kor: Nåde at han fant meg, kjærlighet som vant meg, nåde at han bar meg til sin fold, nåde at han bar meg til sin fold.
«La oss derfor ta oss i vare, så ikke noen av dere skal vise seg å være blitt liggende etter. For løftet om å komme inn til hans hvile, gjelder ennå. For det glade budskap er blitt forkynt for oss, likesom for dem. Men ordet som de hørte, ble til ingen nytte for dem, fordi det ikke ved troen var smeltet sammen med dem som hørte det.» Jødene var på vei fra Egypt til det lovede landet, Kanaan.
Jeg har en tid stanset for plagene i Egypt. De var Guds dom over egypternes undertrykkelse av israelittene, drapene på deres små guttebarn og Egypts avguder (jf 2Mos 6:5-7; 12:12). Det var miljøkatastrofer med enorm ødeleggelse av Nilen, plante- og dyreliv i hele Egypt osv. Historikere og biologer søker stadig å gi naturlige forklaringer, og det kan sikkert finnes noen slike.
“Men jeg, jeg vet at min gjenløser lever, og som den siste skal han stå fram på støvet. Og etter at denne min hud er blitt ødelagt, skal jeg ut fra mitt kjød skue Gud, han som jeg skal skue, meg til gode, han som mine øyne skal se og ikke noen fremmed – mine nyrer tæres bort i mitt liv av lengsel” Job 19:25-27 Midt i all lidelsen og håpløsheten hadde Job likevel et håp: Hans gjenløser lever, og som den siste skal han stå fram på støvet, og at han derfor en dag skulle få skue Gud, sin frelser og sin gjenløser.
Du som anklages av Guds lov og djevelen at du er en elendig kristen, ja, at du er en fortapt synder, hva skal du gjøre? Jo, du skal erkjenne alt som er sant. Det er sant – det er en skam at det ikke er bedre med deg. Du gjorde ikke det du skulle, og det du skulle gjøre, det gjorde du ikke. Men du får også som Luther dristig svare (fritt oversatt): Når du, djevel, sier at jeg er en synder, da er du en trøster for meg, for det står skrevet at Jesus er synderes frelser.
Denne gangen kommer jeg ikke utenom å fortelle om en liten opplevelse. Det ble så godt et minne som jeg kommer til å ta med meg. For bare noen uker siden deltok jeg med familien min, på et møte.
«Samle dere ikke skatter på jorden, hvor møll og rust tærer, og hvor tyver bryter inn og stjeler. Men samle dere skatter i himmelen, der verken møll eller rust tærer, og tyver ikke bryter inn og stjeler. For hvor din skatt er, der vil også ditt hjerte være.» (Matt 6:19-21) Det gjorde inntrykk på mange med de voldsomme brannene i Los Angeles i januar.
«Når du kan ete og blir mett og bygger gode hus og bor i dem, og ditt storfe og ditt småfe økes, og ditt sølv og ditt gull økes, og all din eiendom økes – vokt deg at du da ikke opphøyer deg i ditt hjerte, så du glemmer Herren din Gud som førte deg ut av landet Egypt, av trellehuset. Han er den som ledet deg i den store og forferdelige ørken blant giftige slanger og skorpioner og på tørre ødemarker, hvor det ikke fantes vann.» (5. Mosebok 8:12-15)
«For eg veit kva tankar eg tenkjer om dykk, seier Herren. Det er fredstankar og ikkje tankar til ulukke. Eg vil gje dykk framtid og von» (Jer 29:11). Me lever i urolege tider. Nyheitene, som møter oss dagleg gjennom alle dei ulike mediekanalane på nettet, skapar lett frykt og angst i mange menneskehjarto. Me høyrer om krig, folk som reiser seg mot folk, rike mot rike. Det er hungersnaud og jordskjelv både her og der. (Matt 24)