Søk

Reisebrev 6-26: Såtid i Bolivia

De to oksene til Victoria labber trofast foran plogen. Bror hennes driver dem framover. Furene blir ikke helt snor-rette, for det er mye stein som ligger i veien. Gamlemor, Catalina rydder unna steiner så godt hun kan, før oksene kommer. Victoria sår mais. Primo, mannen hennes, er i arbeid på sentrum. Utpå ettermiddagen svinger bilen hans inn ved utkanten av åkeren. Det bærer rett ut for å gi en hjelpende hånd. Hele dagen holder de på. Det er 28 grader og sterk sol, men før kvelden og mørket kommer, har de gjort seg ferdige med hele jordstykket.

Det har lenge vært tid for å så, men det har manglet regn. I forrige uke kom det store nedbørsmengder, et par ganger med lyn, torden og haglbyger. Men den tørre jorda klarte knapt å suge det til seg. Så slo det om til en varmebølge som de knapt har opplevd før her i Sucre, flere dager på rad med temperaturer mellom 28 og 32 grader. Det kan virke som at jorda er like tørr igjen.

– Men nå kan vi ikke vente lenger, sier Victoria. (Hun er kjent for mange av dere som hun som gav tomt og som inviterte oss til å begynne med møter her på landsbygda.)

– Siste år ble det lite igjen for strevet, fortsetter hun, det ble veldig små avlinger. Maisplantene kom opp av jorda, men så tørket det hele inn før frukten var moden. Det ble knapt til dyrefor. Poteten klarte seg noe bedre, men det var ikke mye å skryte av. Vi er spente på hvordan det blir i år. Vi gjennomlever en dyrtid her i Bolivia nå. Det gjør ikke situasjonen noe bedre.

Marit gjør seg en ekstra runde for å ta noen bilder mens oksene trasker trofaste fram og tilbake. Men hun kommer ikke så lett til, er redd for å komme for nær oksene. Jeg sitter i leiligheten i andre etasje på Senteret og kan følge med på det som skjer ute på åkeren. Samtidig prøver jeg å få disse linjene nedskrevet.

 

Vil såkornet spire?

Vi har vært her i Bolivia i snart en måned etter at vi kom fra Peru. Tiden har gått så altfor fort. Vi må fortelle at da vi skulle passere grensa fra Peru til Bolivia, ble vi gjort oppmerksomme på at vi måtte ut av Bolivia innen 28. november. Da har vi brukt opp kvoten på 90 dager i løpet av et kalenderår, som er grensen for turistvisum. Vi hadde tenkt på det før vi bestilte billetter, men trodde det var tre måneder, noe som betød 92 dager! Heldigvis kunne vi fortelle at vi reiser fra landet den 27. november, én dag før fristen!

Såtid i Pampa Aceituno

Medarbeiderne virket slitne denne gangen, noen av dem litt motløse også på grunn av helseplager. Vi har ofte snakket om det her ute, at Martin Luther hadde rett når han sammenlignet de kristne med pasienter på et sykehus!

En stor flokk var samlet for å høre evangeliet

For å avlaste medarbeiderne, falt det i min lodd å tale på alle søndagsmøtene, først i sentrumsmenigheten på formiddagene og her i Pampa Aceituno på ettermiddagstid. Guds hellige lov og budene har vært tema også her, slik som i Peru.

På tirsdagene har medarbeiderne, med ektefelle, felles samling på kontoret nede på sentrum. Der deler de Guds ord, ber sammen, og samtaler om arbeidet. Jeg ble bedt om å ha bibeltimer for dem på disse samlingene, og det var fint å lese sammen kapitlene 17-19 i første Kongebok, om profeten Elias. Guds allmakt og tålmodighet er stor. Men menneskenes ugudelighet er fryktelig i hans øyne. Avgudsdyrkelsen må til slutt få sin straff. Profeten måtte gå i Guds skole, først ved bekken Krit, der han fikk mat fra ravner, som for en jøde regnes som urene fugler. Deretter måtte han i kosten hos den fattige enken i Sarepta, en hedningekvinne, også nedverdigende for en jøde som ikke skulle ha kontakt med hedninger. Men Elias måtte forberedes til det store oppgjøret på Karmel. Er det ikke for å gjøre oss hjelpeløse i oss selv, og for at vi skal ha tro til Jesus alene, at Gud må føre oss slik han ser det er best?

Gud åpenbarte seg på Karmel. Han alene er Gud. Baals og Astartes falske profeter måtte bøte med livet. Slik må det alltid gå, når syndemålet er fullt.

Men vi tåler ikke å bli lenge oppe på Tabor (som de tre disiplene) eller på Karmel (som Elias). Redd for dronning Jesabel og hennes hevntanker, rømmer Elias ut i ørkenen. Mismodig flykter han til Horeb, til Guds berg. Men han får høre: «Hva vil du her, Elias?» Så måtte Herren åpenbare seg på nytt for sitt kjære vitne. Her er mye å grunne på. Hvorfor søkte han til lovens berg? Vi kan ikke ta med mer her. Men Gud åpenbarte seg for ham, i stillheten, da stormvær, vind og ild opphørte.

Men ett er sikkert: Vi er ikke alene. Fremdeles var det sju tusen som ikke hadde bøyd kne for Baal. Og det største av alt: Den som hører Jesus til, har den allmektige med seg.

Det ble gode samtaler med medarbeiderne om hva Gud kan utrette – også her i Bolivia. Det er Guds arbeid. Vi får være hans såmenn. La oss ikke miste motet!

Matservering hører med
Pastora med en god porsjon middag

Litteraturen

En av dagene kom en pastor fra en annen kirke innom kontoret vårt. Han hadde med seg en skriftlig søknad om å få flere bøker til utdeling i sin menighet. Det var en lang liste. Han fortalte om flere som hadde sett inn i evangeliet gjennom litteraturen som er blitt utgitt. Også denne gangen var det spesielt Husandaktsboken av Rosenius som ble nevnt spesielt.

Av nye oversettelser og utgivelser kan nevnes at et nytt opplag av sangboken vil komme fra trykkeriet snart. Det arbeides med å få boken «Jeg vet på hvem jeg tror» av Carl Fredrik Wisløff utgitt på spansk. Den har tidligere vært trykt av NLM´s nasjonale samarbeidsskirke for mange år siden. De har ingen tanke om å trykke den på nytt, og vi har nå fått rettigheten til å gjøre det.

Arbeidet blant de quechuatalende

Vi har tidligere fortalt om to mislykkede forsøk på å nå inn til hjembygda til René med møter og utdeling av bøker. Første gangen ble vi stanset på grunn av regntid og ras langs veien. Det var i palmehelga 2025. Neste gang kolliderte René og Pastora, i august 2025. Så måtte bilen «lappes sammen», og det tok sin tid. Først i september i år kom Pastora og René seg inn til denne avsidesliggende landsbyen. Det var stort oppmøte og de fikk en varm velkomst, forteller René. Det var spesielt stor glede over få egne eksemplarer av andaktsboken av Rosenius på sitt morsmål, quechua (Korte dagbetraktelser). Og de oppmuntret René til å fortsette med å sende dem daglige opptak på telefonene deres.

Barne- og ungdomsarbeidet

Her i Pampa Aceituno har Karina hatt søndagsskole før hovedmøtet på søndag ettermiddag. Samtidig med henne har Juan Pablo samlet ungdommene til ballspill og påfølgende undervisning. Etterpå har alle vært med på familiemøtet. Nå blir det samlinger for barna og ungdommene på lørdager i stedet. På den måten blir det ikke så mye som «hoper seg opp» på søndagen, og det blir forhåpentligvis mer ro og større oppmerksomhet under hovedmøtet. På sentrum er det også slik. Der har Carmen møte for ungdommene på lørdager, og de har felles familiemøte på søndag formiddag.

Karina og Juan Pablo er spent på om alle barna vil komme på lørdager. De forteller at det er vanlig her ute at de må hjelpe til med arbeid hjemme. Og det er kanskje ikke alle som får fri hjemmefra, særlig hvis de skal av gårde både lørdag og søndag.

Nye ungdommer som nå kommer på møtene

La oss være med og be om at denne omleggingen kan bli til gagn for Guds rike!

 

Fra deres utsendinger,

Marit og Ingar Gangås