«Han gjør ikke med oss etter våre synder, og gjengjelder oss ikke etter våre misgjerninger. For så høy som himmelen er over jorden, er hans miskunnhet mektig over dem som frykter ham. Så langt som øst er fra vest, lar han våre misgjerninger være langt fra oss.»
Hvor stor trøst er det ikke i disse ordene! Gud handler ikke med oss etter det vi har fortjent. Ja, hva har vi forresten fortjent? Evangeliet blir bare stort og nødvendig for den som har sett sin sanne stilling. Mange kan ha syndserkjennelse og bedrøves over en eller annen større eller mindre synd, målt med menneskelig målestokk, og så kjempe mot den synden for å bli bedre, og så be om forlatelse der man ikke lykkes. Det tenker noen er kristendom, ja, også Rosenius tenkte slik før han ble omvendt. Han skriver i en sang:
«På nåden i mitt hjerte En tid jeg støttet meg, Men snart ved syndens smerte Min trygghet tapte seg. Jeg var da vel fornøyet Når rørt jeg hjertet fant. Men var jeg mindre bøyet, Min tro med ett forsvant.»
Ja, slik hadde Rosenius det en stund. Når han lyktes i kampen mot synden, eller i alle fall når han lyktes med sin anger og i å komme til Jesus i tro, kjente han seg som en sann, levende kristen. Men så skjedde det at den store og nådige Gud ikke lot Rosenius få noen fred lenger hverken i den iblant ganske vellykkede kampen mot synden eller i sin ydmykhet og tro. Nei, han fikk se at ingenting av mitt eget holder: ikke min omvendelse, ikke min tro, ikke min bønn, nei, skal jeg bli frelst, så er det bare av nåde. Nå var det ikke lenger bare syndserkjennelse, men syndenød! Gud, vær meg synder nådig. Så skriver han så sant i den kjære sangen:
«På nåden i Guds hjerte Som Jesus frem har brakt, Ved korsets død og smerte Som han for oss har smakt, Jeg nå alene bygger Min tro og sjelefred. I alt han der meg trygger, den onde til fortred.»
Han hadde funnet en langt sikrere grunn for sin salighet enn sin bønn, sin tro og sin kamp.
«Han gjør ikke med oss etter våre synder, og gjengjelder oss ikke etter våre misgjerninger.»
Det gjorde han med Jesus. Gud handlet mot Jesus som om han var oss, synderen David, fornekteren Peter, ja, deg og meg. Jesus tok straffen for all verdens synder, derfor kan Gud vise nåde. For synden er betalt, ikke med sølv eller gull, men med Jesu blod.
«Også dere var døde ved deres overtredelser og uomskårne kjød. Men Gud gjorde dere levende sammen med Kristus, idet han tilga oss alle våre overtredelser. Han utslettet skyldbrevet mot oss, som var skrevet med bud, det som gikk oss imot. Det tok han bort da han naglet det til korset.» Kol 2,13-14.
Så alt er ferdig! Jo, det er det!
«Så langt som øst er fra vest lar han våre misgjerninger være langt fra oss.»
Det gavebrevet får du tro. Det Jesus har gjort, er det eneste som holder. Det ordet skal du kanskje en dag får gripe fatt i når din egen kristendom raser, når de egne forsøkene på å omvende deg og tro mislykkes og du mister all din fred. Må Gud gi at det skjer her i tiden. For ve den som lykkes med sin kristendom og aldri mister troen på seg selv. Ja, veropet skal høres over dem som tenkte at de var kristne fordi de hadde så varme følelser i hjertet for Jesus som synderes frelser. Nettopp evangeliet viser at det ikke går an å bygge på nåden i mitt hjerte, nei, da hadde jo ikke Jesus behøvd å dø på korset! Jesu korsdød er det største bevis på at ingen egen fromhet gjelder. Ikke engang kristen fromhet. Men det finnes en som gjelder. Kristus. Din egen kristendom kan ikke hjelpe på dommens dag, men Jesus er død for syndere, for virkelige synder og for virkelige syndere! Ja, så veldig er hans nåde over dem som frykter ham.
«Men Gud skje takk som sa meg Min feil så den jeg så, Og bedre grunnvoll ga meg Å bo og bygge på: På nåden i Guds hjerte, Som Jesus frem har brakt Ved korsets død og smerte Som han for oss har smakt.»
Skrevet av Marcus Söderberg (oversatt av Anna-Marie Laberget)