Martin Fjære

De tre første byene vi hører om på vei inn i det lovede landet, er Jeriko, Ai og Gibeon. Disse byene med deres innbyggere, kan meget godt anvendes som forbilder på Guds folks fiender til alle tider – fiendene som møter hvert Guds barn på vei inn i løftenes og troens rike. Jeriko med sine sterke murer og forherdede motstand, likner verden i sin hardnakkede motstand, helt til Jesus kommer igjen og den siste basunen lyder. Ai ligner den gamle Adam, vår falne natur som ikke kan beseires på kjødelig, fornuftig vis. Kjødet må lokkes ut av sitt skjul, egges til vrede og angrep ved Guds lov og beseires ved evangeliets bakholdsangrep. Det er bare i Jesus blod og ved …

Josva 9 – En listig fiende Les mer »

Bynavnet «Ai» betyr «haug» (av ruiner). Og navnet på nabobyen «Betel» betyr «Guds hus» Det var en av Abrahams boplasser hvor han både bodde, bygde alter og påkalte Herrens navn. «Derfra flyttet han til fjellet øst for Betel, og han slo opp teltet sitt mellom Betel i vest og Ai i øst. Han bygde der et alter for Herren og påkalte Herrens navn.» (1Mos 12:8)

Under bann Gud gav folket en stor og underfull seier over Jeriko. Men alt i byen var under bann og viet til Herren. Her var intet lovlig krigsbytte å forsyne seg av, hverken mennesker, dyr eller materiell rikdom. Alt levende skulle slås i hjel, bygninger og gods skulle brennes. Bare edle metaller som gull, sølv, kobber og jern skulle samles til Herrens skattkammer.

«Når da ånden fra Gud kom over Saul, tok David harpen og spilte på den. Da fikk Saul lindring. Det ble bedre med ham, og den onde ånden vek fra ham.» (1Sam 16:23)

På Guds måte – på Guds ord «… Men på den sjuende dagen, skal dere gå sju ganger omkring byen, og prestene skal blåse i hornene.» Jos 6:4b

Da israelsfolket dro ut fra Egypt var det 603 550 mann som var mønstret. De var omskåret – de bar det synlige paktstegnet på sine kropper som viste at Gud hadde tilsagt dem alle sine løfter til Abraham. De bar det synlige tegnet på at Gud ville åpenbare seg og sin frelse gjennom Abrahams ætt, og derfor ville han være dem nær, vandre sammen med dem, være i deres midte, åpenbare seg og til sist også la sin frelse, Messias, verdens frelser, stå frem i dette folket.

I mange tilfeller er glemselen en god venn. Det er befriende når oppgjort synd og nederlag går over i glemselen og ikke lenger tynger. Veien dit er ofte lang og besværlig, og David roper i en slik situasjon: «Kom ikke i hu min ungdoms synder og mine overtredelser! Kom meg i hu etter din miskunnhet, Herre, for din godhets skyld!» (Sal 25:7)

«Sett meg som et segl på ditt hjerte, som et segl på din arm. For sterk som døden er kjærligheten, hard som dødsriket er dens lidenskap. Dens glød er som ildens glød, en Herrens flamme. Mange vann kan ikke slokke kjærligheten, og strømmer kan ikke overskylle den. Om noen ville gi alt han har i sitt hus for kjærligheten, ville han bare bli foraktet.» (Høys 8:6-7)