«Når da ånden fra Gud kom over Saul, tok David harpen og spilte på den. Da fikk Saul lindring. Det ble bedre med ham, og den onde ånden vek fra ham.» (1Sam 16:23)
I den senere tid har det i den kristne dagspressen blitt debattert hvorvidt pardans er forenlig med kristen moral og kristen opplæring. Foranledningen til debatten var en avisreportasje i sommer, om at det ble arrangert swing-kurs på ungdomsstevnet til en av de lutherske organisasjonene.
Noen innlegg og uttalelser bar preg av at flere trodde dette var en sak som tilhørte de tilbakelagte problemer som burde være ferdig debattert et par tiår tilbake, og at det ikke lenger var noe å «bråke» om. Andre tok heldigvis til motmæle og påpekte at swingdans ikke har noe i en kristen sammenheng å gjøre.
Også fra ikke-luthersk hold ble det påpekt at det nok ikke var så enkelt å formane ungdommer til et rent liv og til sunne grenser i forhold til det motsatte kjønn og samtidig innby dem til kurs i swing-dans.
Hvorfor ta opp dette i misjonsbladet til en organisasjon hvor pardans overhodet ikke er aktuelt, ei heller noe stridstema? Har vi ikke nok med våre egne utfordringer og våre egne bekymringsverdige saker?
Aktualiteten ligger i at mange av dem som reagerer hoderystende til swing-kurs samtidig godtar husbandet på bedehuset. Swing-dansen aktes forkastelig, mens country, blues, jazz og gospel er mer eller mindre godtatt. Og det blir liksom ikke den rette stemningen over møtesamlingene dersom ikke disse rytmene ledsager forsamlingssangen.
Problemet ligger i at en har godtatt swing-effektene i musikken, men ikke kroppsbevegelsene som harmonerer med denne musikken! Det at taktslaget settes litt før eller litt etter det en forventer, on-beat/off-beat – det som skaper swing-effekten – har man godtatt, men ikke kroppsbevegelsene som naturlig følger denne effekten.
Hva er galt med disse kroppsbevegelsene? Jo, de utrykker opprør med etablerte normer, det sensuelle og til dels det erotiske i menneskenaturen. Se bare på artistene som fremfører disse musikksjangrene. Deres opptreden på scenen ville være motbydelig og støtende dersom det ikke var for at musikken de fremfører harmonerer med oppførselen.
Hadde de stått der uten musikk og gjort de samme sensuelle bevegelsene, frekke demonstrative faktene, så ville de fleste antakelig reagert særs negativt. Men når det er ledsaget av musikken som uttrykker det samme, er det mye mer «spiselig».
Disse bevegelsene og faktene er uttrykk beregnet på omverdenen og medmenneskene. Slik er det også i swing-dansen. Slik kunne man ikke kroppslig beveget seg samtidig, helt tett opp mot et annet menneske, hvis ikke musikken tillot det. Ellers ville det rask blitt avslørt som usedelig, grenseoverskridende oppførsel.
Så blir det betimelig å stille spørsmålet: Forkaster du swing-dansen samtidig som du mer eller mindre omfavner swing-rytmen? Da godtar du årsaken, men forkaster den naturlige virkningen i denne saken.
Godtar vi jazz, blues, country og gospel både i kristen og ikke-kristen musikk, så har vi godtatt det som er «springbrettet» for å hoppe inn i hardere, såkalt kristenrock, og alle pardansformene som ledsages av disse musikksjangrene.
Mange kristne tror at musikken er nøytral i seg selv. Men da er det underlig å høre hva den kjente musikkeksperten i NRK, Knut Borge, en gang uttalte (han var blant annet programleder i 13 år for jazzprogrammet Swing & sweet). Han ble i et radioprogram spurt om det er noen sammenheng mellom jazzmusikken og det sensuelle og erotiske. Det umiddelbare svaret var: «Ja, i aller høyeste grad.» Han var altså fullstendig klar over hvor jazzmusikken hentet sin inspirasjon fra og hva den uttrykte.
Det sørgelige er at det snart ikke er mulig å få kjøpt ny, kristen sang og musikk som ikke har tatt i bruk disse musikksjangrene. For meg virker det også som om det er vanskelig å finne kirke eller bedehus hvor pianisten ikke bruker swing-rytmene i sanger fra sang- og salmebøker.
Her er det godt og nyttig når de unge opplæres til å spille etter notene i for eksempel «melodiboken», og at de som «spiller fritt» lar seg prege av denne tradisjonen. Det vil motvirke at musikk og rytmer som er beregnet på helt andre formål, sniker seg inn i kristen sammenheng.
Dernest er det grunn til at hver og en av oss stiller spørsmål med hva vi hører på utenfor gudstjenester og møter. Har vi sluppet musikksjangrene som henter inspirasjon i et liv på tvers av Guds bud, inn i våre egne liv? Da må vi også etter hvert godta de sure virkningene av det hos oss selv, og dernest i menighetssammenhengen.