Under bann
Gud gav folket en stor og underfull seier over Jeriko. Men alt i byen var under bann og viet til Herren. Her var intet lovlig krigsbytte å forsyne seg av, hverken mennesker, dyr eller materiell rikdom. Alt levende skulle slås i hjel, bygninger og gods skulle brennes. Bare edle metaller som gull, sølv, kobber og jern skulle samles til Herrens skattkammer.
Den «menneskelighet» som satte seg fore å redde noen av de som Herren hadde uttalt dødsdom over, var selv dødsens. Den som fulgte sin lyst til å berike seg og selv råde over noe av det som tilhørte Herren, kom selv under bann.
Det var imidlertid annerledes under erobringen av neste by. Visstnok skulle alle Ai sine innbyggere slås med bann, men buskap og gods kunne Israel fritt benytte seg av og samle inn.
Tenk om Akan hadde kunnet vente denne korte tiden, så skulle nok Herren sørge for det han trengte og mer til! Tenk om han kunne ha ventet på Guds time, han som ikke ville holde noe tilbake, men føre dem inn i landet som «fløt av melk og honning». I stedet hadde synet av den babylonske kappen, 2,28 kg sølv og 0,57 kg gull, større makt enn Guds klare ord. Videre levde han med denne hemmeligheten, ja, bokstavelig bodde på det. Det var jo nedgravd under teltet.
Om noen i familien hans visste om det vet vi ikke, men det som lå skjult under dem ble uansett til katastrofe for hele familien! Tenk om spaden hadde blitt funnet frem i tide! Det kunne reddet familien hans og trettiseks soldater.
Men lysten til det nedgravde og skammen ved å grave det frem, betydde mer enn Guds klare ord. Slik var det for Akan. Hvordan er det for deg i ditt liv?
Da ulykken var skjedd for Israel og de trettiseks soldatene hadde mistet livet, bredte det seg en sorg og et giftig mismot. Til og med Josva fristes til å ønske seg tilbake til den andre siden av Jordan. Guds løfter og herlige inngripen er som glemt og borte for ham, og han trekker videre i tvil det Gud har gitt klare løfter om!
«Da sa Herren til Josva: Reis deg opp! Hvorfor ligger du her på ditt ansikt?» v. 10. Feilen ligger ikke hos Gud! «Israel har syndet og brutt min pakt…» (v. 11)
Det er ikke noe hjelp i å ligge og klage på Gud når problemet ligger skjult hos oss. Det er ikke noe hjelp i å anklage Herren for at han ikke oppfyller sitt ord, når han nettopp gjør det! Han har sagt at skjult synd i hans folk vil få konsekvenser, og nå får det konsekvenser!
Slik skulle vi også lære den rette bønn i ulykkens stund. I stedet for å klandre Gud for at han ikke holder ord, skulle vi be ham: – Hva vil du vise meg Gud, hva vil du lære meg? Hva essensielt er det jeg ikke enda ser?
«Stå opp! La folket hellige seg … Det finnes bannlyst gods hos deg Israel! Du kan ikke stå deg mot dine fiender før dere skiller dere helt av med det bannlyste» (v. 13)
Nå fikk Herren igjen føre folket sitt inn i lyset og klargjøre for dem at de er et hellig folk som stadig helliges og renses av Herren selv. Dette er så avgjørende at disippelen Peter under fotvaskingen fikk høre: «Dersom jeg ikke vasker deg, har du ingen del med meg!» (Joh 13:8b)
Det er et klart ord om at et «kristenliv» uten daglig omvendelse og renselse i Jesu blod, er et selvbedrag og en tilstand hvor mennesket står uten del med Kristus. Her bør vi merke oss at også den døde tro kan ha sin daglige omvendelse, men da er det alltid for å vise Gud at en tar det alvorlig og for å påvirke ham til å være nådig. Den sanne tro på Jesus er ganske annerledes når den daglig vender seg til ham med sine synder. Visstnok er loven en tuktemester som driver synderen til Kristus, men det er Frelserens sinnelag og fullbrakte frelsesverk som gir frimodighet til å komme. Og blodet renser fra all synd, slik at en ikke lever i den eller forsvarer den i sitt liv.
Nå var det sikker mange konkrete synder Akan tok avstand fra og søkte å vende seg bort fra i sitt liv. Og ofte vil en «Akan» overkompensere på andre områder, ved å ta enda tydeligere avstand fra det onde enn andre troende. Men livet med Jesus mangler, og han har en farlig påvirkning på de andre rundt seg. Å, om han kunne våkne og bli med i Guds folks helligelse! Bli med før Josva stiller dem opp stamme for stamme, slekt for slekt, familie for familie og mann for mann.
«Det som betyr minst for meg, er om jeg dømmes av dere, eller av en menneskelig domstol. Jeg er heller ikke min egen dommer. For selv om jeg ikke vet noe med meg selv, er jeg ikke dermed rettferdiggjort, men den som dømmer meg, er Herren. Døm derfor ikke noe før tiden, før Herren kommer. Han skal føre fram i lyset det som er skjult i mørket, og åpenbare hjertenes råd. Da skal enhver få sin ros av Gud.» (1Kor 4:3-5)
«Da sa Josva til Akan: Min sønn! Gi Herren, Israels Gud, ære og pris. Si meg hva du har gjort, skjul det ikke for meg!» (v. 19)
Den sanne bekjennelsen vil alltid ære sannhetens Gud. Men for synderen er det til evige ære om det skjer i nådetiden, og til evig vanære om det først skjer på dommens dag. Det ble Akans historie og endelikt. Ilden som fortærte dem på jord og steinrøysa som ble kastet over dem er ingenting imot det de aldri kommer ut av i evigheten!
«Å, skulle du til dette la deg tigge?
Det gjelder dog din egen sjeletarv.
Det er så hårdt i helvede å ligge,
det er så godt å eie himlens arv.
Å, hvilken evig fryd du fikk
om du begynte nu, i dette øyeblikk!»
SB 234 v.6
Den første og den siste Adam
Guds ord er uendelig rikt. Også her i Josva 7. Les fra begynnelsen av kapittelet og legg nøye merke til hvordan Akans synd helt og fullt regnes som Israels synd. Se videre i vers 11-12 hvordan hele folket er kommet under bann, som sine fiender Dette er en anskuelsesundervisning i Guds råd, som ikke skal svekkes eller bortforklares!
Akan har tatt av det bannlyste godset, ja, ingen tvil om det. Allikevel tales det til Israel som om de har gjort det: «Israel har syndet og brutt min pakt. De har tatt av det bannlyste godset. De har stjålet og bedratt …»
Det den ene har gjort er en synd som gjelder alle og fører forbannelse over alle. Det er den første Adam som trer frem i det profetiske lyset. Den enes overtredelse som ble til fordømmelse for alle mennesker.
Men det at Akans dom og død igjen kunne fjerne forbannelsen over hele folket, peker frem til den siste Adam, Kristus. Hans liv og død gjelder også hele den første Adams falne slekt.
Den fryktelige dommen over Akan, i Akors dal, blir med ett en «håpets dør» for hele slekten, idet den peker frem til Golgata og Guds sønn som lider og dør for hvert eneste menneske som er under den første Adams bann. Merker du arvesynden i ditt bryst og gremmes over de skammelige utslagene i livet? Ser du «håpets dør» i Akors dal? (Hos 2:15)
«Kristus kjøpte oss fri fra lovens forbannelse ved at han ble en forbannelse for oss. For det står skrevet: Forbannet er hver den som henger på et tre.» (Gal 3:13)
«Og Herren vendte om fra sin brennende vrede.» v. 26
Dette ordet oppfylles til fulle når Jesus utåndet på korset. Det er denne freden med Gud vi skal få bo i og leve på. Denne freden med Gud som det urokkelige fundament under vårt liv. Der er det intet skjult eller noe som er unntatt lyset. Jesus ordnet med alt! Og du som ser din historie avbildet i Akans historie, skal du ikke i dag ta med deg spaden til teltet? I dag mens det ennå er tid? Gud har jo satt foran deg en håpets dør, en fullført dom og straff, et «fullbrakt».
Da er det også et stort håp om at du skal få med deg andre til herligheten, gjennom håpets dør. Ja, unngå å være et dragsug for andre mot fortapelsen, og selv gå fortapt. «Altså, likesom én manns overtredelse ble til fordømmelse for alle mennesker, slik blir også én manns rettferdige gjerning til livsens rettferdiggjørelse for alle mennesker.» (Rom 5:18) Så haster det å få sin sak i orden med Gud, før «Josvas tjenere» blir sendt ut for å undersøke hva som skjuler seg under teltet.