«Det kan ei forklares – det kan blott erfares!»
Disse ordene hørte jeg i min barne- og ungdomstid ofte uttalt av min far. Og når jeg hørte ham si det, hadde jeg en viss forestilling om at det bare var noe tillært fra skolen, slik vi lærte salmevers. Så kunne det nesten se ut for meg som det også var et forsvar for at han var som han var. Men som årene har gått, har det blitt mer og mer klart for meg at disse få ordene inneholder noe langt dypere enn det jeg hadde forestilt meg. I dem lå nemlig hele livet hans gjemt. Hva var det han hadde erfart, men som ikke kunne forklares? I dag er jeg ikke i tvil om svaret. Han kunne ikke forklare …