Rasjonalismens etikk setter seg som formål å bringe menneskene til å avlegge sine synder uten å tenke på å forandre hjertelivet fra grunnen av.
I sin hele forkynnelse er dette langt greiere enn den kristelige. Alt sammen går jo kun ut på dette: Når du ser en feil, skal du angre den, opphøre med den, be om forlatelse og heretter strebe etter å gjøre Guds vilje. Derfor trengs ikke her en forkynnelse av hvordan hjertet gjennom bot, omvendelse og tro blir skikket til å motta syndsforlatende og gjenfødende nåde. Derfor blir for (NN) alle de opplevelser og erfaringer som personlig kristenliv alene kommer av – oppvekkelse, omvendelse, tro, rettferdiggjørelse, gjenfødelse, helliggjørelse – alt sammen kun navnelapper på gamle teologiske formularer som denne tids mennesker ikke lenger forstår og derfor bør spares for.
Det kan neppe gis noe større bevis for hvor fjernt den etiske forkynnelse som nå kreves står borte fra kristendommen enn dette: Alt som dels danner grunnvollen, dels er selve livsnerven i det kristelige trosliv, regnes som teologisk skrammel. Og dette bør følgelig, som den øvrige ortodokse dogmatikk, helst henlegges på mørkeloftet.
Imidlertid skal det ikke nektes for at det ligger farer i den evangeliske forkynnelse av nåden som frelsens og gudslivets eneste årsak, når denne forkynnelsen i alle deler ikke nøyaktig følger Skriftens lære. Faren er ikke den at man må vokte seg for å gjøre nåden altfor stor. Guds nåde er sannelig ikke som et kraftig, men giftig legemiddel, som kun må inntas dråpevis, fordi det utvilsomt vil føre til døden hvis man drikker det i store skåler for å slukke sin tørst. Nei, nåden er like umålelig som avstanden mellom himmel og helvete, som Kristus utfylte med sin kjærlighet, den kjærlighet han vant oss nåden med. Derfor skal det her ganske riktig sies til enhver synder: «Vil du ha nåde, så er det nåde for deg å få!»
Men det som ofte glemmes er å legge det rette ettertrykk på hva det er å ville ha nåde, at det vil kun den som attrår å kjenne dens virkning til fornyelse og helliggjørelse likeså vel som til syndsforlatelse. Den som er tørst lar seg ikke nøye med å tale om og beundre den kraftige drikken som rekkes ham, men med takk og pris setter han skålen for munnen og tømmer den til siste dråpe. Da sier han: «Å, hvor den drikken gjorde meg godt, så frisk jeg ble ved den!» Her har visselig ofte den evangeliske forkynnelse feilet. Hvis man derfor kun hadde advart mot å glemme at nåden må og også alltid vil bli tilegnet av det virkelig nådehungrige hjertet, samt fremhevet nødvendigheten av å vise hvordan det i livsførselen kommer til å vise seg, at den virkelig er tilegnet, så ville det kun være godt.
Et avsnitt i kapitlet Den kirkelige situasjon i boken Svar