Mitt vitnesbyrd om korset
Det året jeg ble student, fikk jeg en kjær gave av en venn. Den ble meg kjær – ikke fordi den var kostbar, for det var den ikke – men fordi den kom til å tale så sterkt til min sjel. Gaven var et kors, et lite, hvitt trekors; men dette korset var slik at det lyste i mørket. Jeg hengte det over døren, slik at det hang rett imot meg når jeg hadde lagt meg. Om kvelden når jeg hadde slukket lampen, lyste dette korset imot meg i mørket, og talte sitt stille, sterke språk til mitt hjerte. Å, hvor jeg trengte det nettopp i den tiden, så mye av det gamle holdt på å ramle for meg; barnetroen …