Da «Josva var blitt gammel og langt opp i årene!» (v. 1b).
Vi tegner i korte trekk opp et oversiktsbilde av Josvas liv:
Han ble født i Egypt hvor barne- og ungdomsårene var i slavekår. Omsider utfridd sammen med sitt folk ved Herrens landeplager og til sist påskelammets blod som vernet dem fra dødsengelen.
Blodet på de hus hvor dere er, skal være til et tegn for dere. Når jeg ser blodet, vil jeg gå dere forbi. Intet dødelig slag skal ramme dere når jeg slår landet Egypt. (2 Mos 12:13)
Han var med i den store fortvilelsen da de sto med egypterhæren bak seg og Rødehavet foran. Havet åpnet seg foran dem, de vandret tørrskodd igjennom med vannet som en vegg på hver side, inntil det klappet sammen over Farao og hans hær. Josva var da minst 40 år gammel.
Han fikk oppleve den første morgenen da mannaen ligger som hvit rim utover marken, og de kan sanke inn det de trenger. Mannaen tok ikke slutt så lenge ørkenvandringen varte. Når akutt vannmangel melder seg, får han være vitne til at klippen som blir slått av Mose stav, gir mer enn nok vann til hele folket.
Første gang vi hører Josvas navn nevnt, er når Amalek kommer for å stride mot Israel. Da sitter Moses på en utkikkshaug med hendene løftet mot himmelen. Aron og Hur støtter Mose hender så de ikke skal synke, for da taper Israel. Josva er den som leder soldatene ute på slagmarken.
I to års tid vandret han sammen med folket, først til Sinai hvor de oppholdt seg en god stund. Da er Josva med Moses opp på fjellet og Gud gir steintavlene med de ti bud. Siden vandret de videre mot grensen til det lovede landet.
På grensen til Kanaan utpekes han og blir en av de tolv speiderne som skulle utspeide landet. Han opplevde hvordan ti av speiderne tok motet fra folket ved å vende deres oppmerksomhet bort fra Guds løfter og over på de meget sterke fiendene inne i landet. Det hjalp ikke hva han eller Kaleb sa. Folket ville steine dem. I fortvilelse over de mektige fiendene, var de som døve for Guds løfter.
Speideren Josva er mellom førti og femti år og tilbringer de neste førti år av sitt liv som «ørkenvandrer», sammen med folket. Tror du bitterheten kan ha vært en fare for både Josva og Kaleb? Hva var det vi sa dere da vi hadde utspeidet landet? Hvordan tror du det var for Moses å bevare tålmodigheten med dette folket? Om Moses står det: «Han valgte heller å lide ondt sammen med Guds folk enn å ha en kortvarig nytelse av synden» (Heb 11:25).
Det samme ser vi hos Josva i alle disse ørkenårene. De møtte mye vondt og vanskelig fra forskjellige fiender, men mest ifra sitt eget folk, Guds folk. Synes du kanskje at mange år av ditt liv har gått med i vanskelige relasjoner og utakknemlige oppgaver midt iblant Guds folk? Tenk på Josva, Kaleb, Moses og ikke minst Jesus!
Josva ser Guds ord gå i oppfyllelse når hele den gamle slekten dør ut, og den nye slekten føres inn i Kanaan. De som foraktet Guds løfter kom ikke inn.
Det er også verdt å merke seg at det ikke var Moses, lovens representant, som skulle føre folket inn, men Josva. Josva er den hebraiske formen for det greske navnet Jesus. Både Josva og Jesus betyr «Herrens frelse» eller «Herren frelser».
Dermed er vi inne i de siste 25 år av Josvas liv. Perioden hvor de går inn i landet. Josvaboken har fortalt oss mye om disse årene, og den gamle lederen er nå over hundre år.
Gud hadde oppfylt sitt ord og vil fortsatt gjøre det. Hva betyr det? Jo, Gud har drevet fiendene ut for dem og vil også drive ut dem som fortsatt er igjen (V.3, 5, 8-10). Tenk hva de hadde vært vitne til: «En mann av deres menn drev tusen på flukt, for det var Herren deres Gud som kjempet for dere» Men de hadde også erfart at mennene i den lille byen Ai drev dem på flukt og hogg ned Israels soldater. I begge tilfeller oppfylte Herren sitt ord!
Ta dere da nøye i akt, så sant dere har livet kjært! Og elsk Herren deres Gud. ( Jos 23:11)
De tider hvor det var sannhet i gudsforholdet og de levde i den stadige renselsen hos Herren, var ingen fiende stor nok eller listig nok til å slå dem. Men der hvor Akan tok av det bannlyste, ble det til tap og nederlag overfor en svak fiende.
Der hvor den onde og innflytelsesrike profeten Bileam ikke fikk frem annet enn velsignelsesord mot Israel, brøt Gud selv inn i Israel med en veldig pest da de moabittiske kvinnene lokket med seg Israels menn til et liv i synd. Josva har flere ganger sett det på nært hold.
Slik han har sett Gud åpenbare seg på dette folket, slik er Gud. Problemet er ikke bare at fienden tidvis fikk overtaket, men at de fikk Gud mot seg. Det vil også være tilfelle for fremtiden! «Ta dere da nøye i akt, så sant dere har livet kjært! Og elsk Herren deres Gud.»
På Golgata kjempet Jesus i fornedrelse og spott. Djevelen benyttet både de som regnet seg som hans fiender og de som var hans venner: anslag på anslag for å få ham bort fra Faderens vilje og frelsesplan. Vennene kan ikke våke, vennene flykter og Peter fornekter. De skriftlærde håner og ypperstepresten feller sin religiøse dom. Romerne piner, plager og spotter.
Jesus bærer synden og mottar dens lønn: døden. Også Faderen forlater ham, støter ham bort, overlater ham til syndens og synderens fortjente straff. Han må smake den lidelse det er å ha Faderen imot seg som en brennende, fortærende ild.
Ingen fiende fikk seire. Han sto løpet ut! Guds vredes rettferdige reaksjon over våre synder knuste og drepte synden og skylden. Jesus holdt ut til det var fullbrakt.
Denne seier kan ingen fiende stå seg imot. Denne seier er Guds seier over våre synder ved Jesus Kristus. De mektigste syndelyster og begjær ble båret og beseiret av ham som selv var ren og gudvelbehagelig. De snedigste og mest forlokkende synder og den ureine åndsmakt bakenfor tapte, idet han som var rein og hellig for Gud, tok det med seg til Golgata kors uten å synde. Fienden sto maktesløs igjen med det store tapet: Gud er forsonet, synden er sonet og lovens skyldbrev er utslettet!
Når dette fullbrakte frelsesverk anvendes i et menneskes liv, taper den mektigste av alle fiender, djevelen. Men enda større; du har Gud med deg og ikke mot deg. Du har Immanuel. Her har du den åndelige virkeliggjørelsen av en enkelt mann som driver tusen fiender på flukt.
Ja, en enkelt mann som endatil møtte Gud med ditt totale tap overfor synden. Det er den eneste seier som duger. Det er den eneste seier du skal rose deg av og anvende i ditt eget liv. Du har ingen egen seier, men hans seier:
De har seiret over ham i kraft av Lammets blod og det ord de vitnet. Og de hadde ikke sitt liv kjært, like til døden. (Åp 12:11)
Klynger du deg til denne seieren, kan du på lik linje med David ikke beseires av Goliat. Stoler du på tidligere seiere Gud har gitt deg, så du forvrenger det til at det delvis er din fortjeneste, vil du som David ikke engang tåle synet av en vakker kvinne. Guds pakt i Jesus Kristus er seieren som virker videre seier. I samfunn og «svogerskap» med kjødet og verden overgir en seg til fienden og taper, men det største tap er allikevel å få Gud imot seg!
La oss feste blikket på Jesu seier, det er en seier for oss på alle måter! En seier vi skal bruke i den daglige omvendelsen fra synden og kjødet.
Se, jeg går snart all jordens vei! Så skal dere da av hele deres hjerte og av hele deres sjel kjenne at ikke et eneste ord har slått feil av alle de gode ord Herren deres Gud har talt til dere. De er alle sammen oppfylt for dere, ikke et eneste ord av det har slått feil. ( Jos 23:14)