«Og den som ikke tar sitt kors opp og følger etter meg, er meg ikke verd» (Matt 10:38). Iblant møter man denne tanken: Skal Jesus bære sitt kors alene? Hvem vil i dag være Simon fra Kyréne?
Forsoningens kors måtte Jesus bære alene. I forsoningsverket kan ikke noe menneske hjelpe til. Selv Simon som bar Jesu kors det siste veistykket til Golgata, har ingen fortjeneste av Jesu frelsesverk, like så lite som de som spikret ham til korset. Først når en sjel får se dette, at i frelsesverket kan jeg ikke hjelpe ham, for her er min hjelp bare et hinder, her gjelder det bare å tro og takke, først da får en smake forsoningens nåde og korsets kraft. Nei, Jesu kors kan ingen bære!
Likevel har også vi vårt kors som Gud legger på våre skuldrer, og som vi må ta opp og bære (Matt 10:38).
Med kors kan man mene alt som blir lagt i vår vei og som krysser våre egne ønsker og vilje. Ingen kan nekte for at dette er et kors: Når en blind famler seg fram i mørket, når en vanfør heiser seg fram på krykkene sine, når en syk ligger på sitt leie måned etter måned, når en daglig lider under brutale eller vrange mennesker, når en år etter år sleper seg gjennom livet med en tung gjeldsbyrde, eller uten noen dag å vite med sikkerhet om en får mat i morgen og mye, mye annet.
Alt dette er kors, tunge og byrdefulle kors. Det er nok bare de som selv er under denne korsbyrden som vet hvor tungt dette korset er. Men det er en til som vet det: Jesus, for hans kors er så grenseløst mye tyngre enn det tyngste korset som noen gang er lagt på menneskeskuldre.
I dag vender han seg mot alle disse lidelsens korsbærere, også til alle dem som bærer sitt kors skjult, så ikke noe menneske vet om det, de som aldri klager eller sukker – han vender seg mot alle og viser dem sitt kors. Om du får se det, vil han gi deg kraft til å bære ditt eget kors. Han som har lettet tyngden av korset ditt inntil i dag, og hjulpet deg til å bære det, han vil hjelpe deg så lenge der finnes den minste lille flis av et kors på skuldrene dine.
Det er likevel ikke sikkert korset ditt blir lettere etter denne dag, men jo tyngre det blir, dess større kraft får du, og til sist dess herligere forløsning. Ved å få øye på hans tunge kors, blir ditt eget så lite, og da lærer du å bære det med det rette sinn, for uten det rette sinn blir ikke korset det som det i kjærlighet var sendt til.
Vi kan særlig tale om korset når vi tenker på det vi gjør og det vi bærer for Jesu skyld. Jesus beskriver korset vårt slik: «Den som vil følge etter meg, må fornekte seg selv og ta sitt kors opp og følge meg» (Mark 8:34).
Korset er å fornekte seg selv! Si nei til det som gleder en selv, til det som er ens interesse og lyst, fordi en vet at denne forsakelsen vil gagne andre. Korset er å innrette sitt liv for andre og ikke for seg selv. Og det ikke bare en gang for alle, men om igjen i hverdagens småting og de daglige små valg. Han må «hver dag ta sitt kors opp», sier Jesus. Ikke noe offer er for stort når det gjelder hans rike. Ikke noe liv er for verdifullt til å ofres på selvlivets alter. Også her gjelder det: Får vi først øye på ham som går foran med sitt tunge kors, er det lille vi selv bærer på, ikke verd å kalles et kors.
Hold aldri et offer tilbake om du kan bringe det. La aldri en god gjerning være ugjort om du kan gjøre den. La aldri et vennlig ord være usagt om du kan si det. Det gode du gjør, skal du aldri angre på, aller minst om det koster deg noe, men den som vil berge sitt liv, skal miste det.
Men glem ikke disse ordene: «For min skyld.» Av alle de glass med kaldt vann som er rakt på denne jord (Matt 10:42), er det bare noen få som skal belønnes av ham. Kanskje bare ett blant tusen. For det er bare det som er gjort i Jesu navn, for hans skyld og med hans sinn, som har verdi i Guds øyne. Alle verdens sosiale gjøremål og alle våre egne gode gjerninger kommer til å forsvinne den dagen de blir sett fra dette synspunktet, når de settes under Guds øynes skarpe lys!
Det vi trodde var et kristenkors, og som vi mente vi bar etter ham, var selvlaget, og han var ikke engang med. Vi må aldri tro at vårt eget kors frelser oss, om det ser aldri så vakkert eller tungt ut. Først blir jeg frelst ved hans kors, så skal jeg i takk for at han bar det tyngste av alle kors, også mitt, med glede følge i hans fotspor og med fryd bære det lille korset han legger på skuldrene mine.
Fra boken Med ham til Golgata