«Du skal ikke begjære din nestes hus. Du skal ikke begjære din nestes hustru, hans tjener eller tjenestekvinne, hans okse eller esel eller noe annet som hører din neste til.» 2Mos 20:17 Som alle bud er sammenfattet i de to største: budet om å elske Gud av hele hjertet og budet om å elske sin neste som seg selv, så er også alle forbud sammenfattet i to bud: Du skal ikke begjære!» (9. og 10. bud). (…) Forbud mot å begjære er ett og det samme som forbud mot å ha lyst til synd. Det er synd å ha lyst til synd. Selv om jeg ikke utfører synden i handling, står jeg skyldig overfor Gud når jeg har lyst til

«Vær da fullkomne, likesom deres himmelske Far er fullkommen.» (Mat 5:48) Ordet om den kristnes sinnelag møter en dobbelt fare. Det ene er ikke å ta ordet alvorlig. Visstnok står det slik om den kristnes rette sinn som dette ordet sier; men det er jo umulig å være slik, tenker man. Det kan da ikke være ment bokstavelig! Vokt deg her! Tar vi ikke ordet bokstavelig, fusker vi med sannheten! Men da møter det oss en annen fare. De som ikke går på akkord, kommer i nød med seg selv og sier: Hvordan kan jeg da være en kristen? Jeg klarer jo ikke dette. Og så blir en gående der uten frelsesvisshet og lyst og kraft til å leve etter