«Dere er Guds utvalgte, hellige og elskede! Ikle dere da inderlig barmhjertighet, godhet, ydmykhet, saktmodighet og tålmodighet, så dere tåler hverandre og tilgir hverandre dersom en skulle ha noe å anklage en annen for. Likesom Kristus har tilgitt dere, skal også dere tilgi hverandre. Men over alt dette, ikle dere kjærligheten, som er fullkommenhetens sambånd. La Kristi fred råde i hjertene deres! Til den ble dere jo kalt i det ene legeme. Og vær takknemlige!» (Kol 3:12-15)
I Kolosserbrevets tredje kapittel finner vi formaninger både om hva en kristen skal legge av og hva en skal ta på seg. Det er noe som skal dødes og noe som skal leves.
En direkte tale til hvert enkelt Guds barn som kommer i form av bydende ord som: «Så søk da (…) La deres sinn være vendt mot (…) Så død da (…) nå skal dere legge av (…) lyv ikke på hverandre!» Og i vårt tekstavsnitt, to ganger «ikle dere», i vers 12 og 14, og endelig i vers 15: «La Kristi fred råde …»
Det er klare, enkle ord som ikke er til å ta feil av. Bydende ord fra Den hellige majestet, bydende ord fra Guds munn som det er katastrofalt om et menneske «bare tar opp til vurdering», for så å legge fra seg. Den enkleste og mest utbredte måten å legge Ordet fra seg, er antakelig å lese hurtig videre og «utsette gjennomføringen». Med denne måten å forholde seg til Bibelen på kan jeg være en flittig bibelleser selv om det er «svik i ånden» (Sal 32:2).
Den fromme Abraham blir i Skriften beskrevet både på godt og ondt, og to ganger leser vi at han, på lik linje med kolosserne, hadde særlig bruk for: «lyv ikke på hverandre!» For å redde sitt eget skinn, løy han to ganger om sin kone Sara og oppfordret også henne til å tale halvsannhet. Hadde ikke Herren avslørt løgnen ville det gått riktig galt med Abraham. Han måtte føres tilbake i den daglige omvendelsen fra sitt syndige kjød og til Guds ord og løfter. Men vi skal også legge merke til et annet trekk som Skriften tar med fra hans historie.
En anskuelsesundervisning i hvordan han forholdt seg til Guds ord. I 1 Mos 17 får han på ny Guds løfter tilsagt seg og Guds befaling om omskjærelsens paktstegn. Det var et betydelig antall gutter og menn som tilhørte hans husstand, og praktisk sett ikke fritt for komplikasjoner når menn i alle aldre slik skulle omskjæres. Allikevel kan vi lese:
«Samme dag tok Abraham Ismael, sin sønn, og alle som var født i hans hus, og alle som var kjøpt for hans penger, alt mannkjønn blant folkene i Abrahams hus, og han omskar deres forhud, slik Gud hadde sagt til ham. Abraham var nittini år gammel da hans forhud ble omskåret» (1 Mos 17:23-24).
Her gav han ikke rom for noen betenkningstid eller nedsettelse av en eller annen komite som skulle vurdere Guds klare ord. «Samme dag …» Vi ser den samme umiddelbare holdning til Guds ord når Herren byr ham å gå til Moria for å ofre Isak. Vi trenger som Abraham å frelses fra åndelige fornuftsvurderinger og påfølgende løgn og inn i det samme umiddelbare forholdet til Guds klare ord. Vi skal ta imot ordene i Kolosserbrevets tredje kapittel etter Abrahams eksempel.
Hva annet hadde Abraham å stille opp mot Guds «umulige» krav enn Guds løfter som var tilsagt ham? Hva annet har vi å stille opp imot «det umulige krav», bydeordene i Kolosserbrevet, enn det evangelium han forkynner oss i samme kapittel? Ikke sjelden mister kjempende sjeler motet når Ordet byder både det ene og det andre. En mister motet for en har så mange nedslående erfaringer av sin udugelighet til å forandre seg selv!
La oss i denne nøden verken slå av på «bydeordene» eller «løfteordene»! La oss se hvilke løfterikt tilsagn som blir gitt oss i teksten, før 2x «ikle dere»: «Dere er Guds utvalgte, hellige og elskede! Ikle dere da inderlig barmhjertighet, godhet, ydmykhet, saktmodighet og tålmodighet» (Kol 3:12).
Disse Kristustroende kolosserne som trengte alle slags formaninger og korreksjoner pga sitt onde kjød og sin onde lyst, disse som stadig ble fristet og var henfalne til alle slags kjødelige reaksjoner, nettopp de får høre: «Dere er Guds utvalgte, hellige og elskede!» Slik er Guds forhold til dem! De er virkelig Guds utvalgte, Guds hellige og Guds elskede! Denne stand og stilling for Gud har de vedvarende i Kristus. Videre kommer forsikringen i v 13: «likesom Kristus har tilgitt dere». Den saken er på forhånd i orden og påvirkes ikke av dem selv. Det er Kristus som har tilgitt, og i ham er det en varig tilgivelse livet ut, uavhengig av antall forseelser eller onde tilbøyeligheter i kjødet.
Det er en forsikring fra den hellige Gud som overgår alt annet og som borger for en usigelig trygghet og fred over et tilkortkommet og forsakt Guds barn. Det er hele grunnlaget for daglig å vende seg til ham med sitt onde kjød og slik døde og avlegge det. Det er hele drivkraften til ikke å gi det brusende kjødet noen livsrett i livet.
Og hva annet har en kristen å kle seg med enn den godhet en daglig møter hos sin himmelske Far og hos Jesus Kristus vår bror? Den kledning er ikke først og fremst det eksempel Jesus har gitt på hvordan det skal gjøres, men den inderlige barmhjertighet, godhet han fra evighet har vist deg og fortsatt daglig viser deg. Hva annet har du å kle deg med enn den ydmykhet, saktmodighet og tålmodighet han viste alle, da han i 33 år levde ditt liv fullkomment for Gud?
Denne kledningen, Jesu fullkomne liv, har Gud allerede kledd deg med i himmelen i Kristus. Det er det samme vi skal kle oss med i hverdagslivet her på jord. Vi skal ikke kle oss med egenrettferdighet og selvstrev, men med det som han allerede har fullført for oss for Gud. Det er underlig å kle seg med en annen sine gjerninger! Det er underlig å vise medmenneskene en annens barmhjertighet og godhet med dem! Men da blir Kristus herlig og stor både for en selv og for medmenneskene.
Det er dette evangeliet vi har å ikle oss når det blir behov for å «tåle og tilgi hverandre» i konkrete vanskelige saker hvor det er grunn til å anklage motparten. Glem da ikke friheten i at Kristus «har tilgitt dere»! Din sak er i orden hos ham, enda du overhode ikke fortjener det i deg selv. Det er dette sinn og denne innstilling du skal vise dine skyldnere.
Jesu uforbeholdne kjærlighet er overordnet! Den skal godkjenne eller overstyre våre handlinger, være bestemmende for om vi skal handle eller avstå fra å handle. Jesu kjærlighet er det eneste som kan sette alle ting i riktig forhold til hverandre – «fullkommenhetens sambånd».
Vi forstår at det er mangt og mye som kjemper om å få råderett i vårt hjerte, både i forhold til oss selv og i forhold til andre. I åndelig henseende banker tvilen og frykten på døren like godt som likegyldighet og sløvhet. De nøyer seg ikke med å stå utenfor, men vil råde og bestemme i hjerte og sinn.
I medmenneskelige og timelige forhold er menneskefrykt og menneskeforakt hyppige gjester. Bekymringer og hovmodige tanker om det som møter oss eller som vi tror vil møte oss, kjemper iherdig for å regjere i vårt sinn i hverdagen. Og på en underlig måte kjenner vi oss forpliktet på å tenke slik om dette og hint.
«La Kristi fred råde i hjertene deres», sier Guds ord! Kristi fred har råderetten også i ditt hjerte. Og hvordan kan vi være sikre på det? Jo, for den grunner seg på den fred som råder mellom Faderen og Sønnen i himmelen. Kristi fred grunner seg på det fredsforhold som allerede er opprettet mellom Faderen og Jesus Kristus, vår stedfortreder. Likesom det rettmessig råder fred mellom Faderen og Sønnen i himmelen, skal både Guds fred og Kristi fred rettmessig råde grunnen i Guds barns hjerter her på jord.
Her står vi overfor en åndelig sannhet som er gledelig og frydefull for det gjenfødte hjerte, samtidig som det er katastrofe og pinefull dødelse for den onde natur. Ja, i kjødelighet kjennes det beint fram ansvarsløst og naivt å la Kristi fred råde i alle saker.
Det er en bemerkelsesverdig påminnelse når menigheten, Kristi legeme, blir trukket frem i denne sammenhengen. Som lemmer på hans legeme, som innpodede kvister på ham, er vi kalt til hans fred i hans legeme. Da har heller ikke siste setningen i vers 15 noe urimelig over seg: «Og vær takknemlige!» For der Kristi fred råder, spirer takknemligheten frem både i den enkeltes hjerte og i mellom Guds folk.