«Du skal ikke begjære din nestes hus. Du skal ikke begjære din nestes hustru, hans tjener eller tjenestekvinne, hans okse eller esel eller noe annet som hører din neste til.» 2Mos 20:17
Som alle bud er sammenfattet i de to største: budet om å elske Gud av hele hjertet og budet om å elske sin neste som seg selv, så er også alle forbud sammenfattet i to bud: Du skal ikke begjære!» (9. og 10. bud). (…) Forbud mot å begjære er ett og det samme som forbud mot å ha lyst til synd. Det er synd å ha lyst til synd. Selv om jeg ikke utfører synden i handling, står jeg skyldig overfor Gud når jeg har lyst til den.
Forbudet mot å begjære er krav om syndfrihet. Vi ser altså at både positivt og negativt krever Guds hellige lov syndfrihet! Positivt kreves syndfrihet i kjærlighetsbudene, og negativt i forbudet mot å ha lyst til synd. Dette er lovens egentlige budskap. Bak hvert bud og forbud ligger kravet om syndfrihet, fullkommenhet overfor Gud. Dette er lovens egentlige budskap til alle dem som ikke er i Kristus. Alle bud og forbud skal forkynnes for menneskene. Men de skal forkynnes slik at selve Guds hellighetskrav kommer til uttrykk gjennom dem.
Blir lovens bud og forbud forkynt som noe vi kan klare bare vi går inn for det – i hvert fall hvis Gud gir oss kraft til det – da er det ikke lenger loven, men lovgjerninger som blir forkynt. Da føres menneskene inn i selvbedrag. Blir derimot Guds hellighetskrav åpenbart for oss i forkynnelsen av Guds bud og forbud, så skjer det som Guds ord sier: Hver munn blir lukket, hver eneste unnskyldning blir tatt fra oss, og hele verden kommer til å vise seg å være skyldig for Gud. Da får vi se oss selv i Guds lys!
«Ved kilden»,
Lunde Forlag 1977,
forts. i neste nr.