Ingar og Marit Gangås har vært Lekmannsmisjonens utsendinger til Peru og Bolivia høsten 2023. Her følger utdrag fra deres fem reisebrev.
Første brev – ca 23. okt. 2023
Vi har vært i Peru i over en uke allerede. Det er varmt, og veldig tørt til denne årstiden å være. De fleste vinduene på Såmannens kontor er vendt mot sør, og temperaturen inne har passert 30 grader de fleste dagene.
Utvidelsen av møtesalen har svart til forventningene. Og det har vært gledelig å se flokken som samles regelmessig: barn, ungdom, nygifte, voksne og eldre, noen med barnebarn, i skjønn forening.
Etter forespørsel fra Unión Misionera har Ingar hatt to formiddager med undervisning på Såmannens kontor for deres ni arbeidere. Tanken er å ha tre formiddager til. Tema for undervisningen er: sjelesorg, kristen etikk, nådegavene og sang og musikk. Til det siste emnet benyttes seks videopptak fra Frank Garlock.
Vennene her ute hilser dere alle hjertelig, og de takker for all støtte og forbønn.
Andre brev – ca 1. nov. 2023
Vi har allerede vært snart tre uker her i Peru. Snart reiser vi videre til Bolivia. Det har vært fint å møte vennene igjen, både arbeiderne i UM som har deltatt på undervisningen på formiddagene og flokken som trofast møter opp til kveldssamlingene på onsdager og fredager.
Litteraturen blir godt mottatt. Av det andre opplaget på 1 000 av Den store husandaktsboken av Rosenius, er det nå bare 30 eksemplarer igjen her i Peru. I Bolivia har de en god del mer på lager. Andaktsboken av Martin Luther i lommeformat, Tesoros Biblicos, som ble trykt på nytt, er det også mange som spør etter.
Det er også utgitt flere hefter med ulike bibelske emner. Heftet om Jesu liv (La Vida de Jesús), som Gonzalo Ascarrunz har skrevet, er allerede blitt tatt i bruk av flere studiegrupper. Disse heftene fyller et stort behov for bibelsk veiledning.
Tredje brev – ca 9. nov. 2023
Etter en reise på hele 24 timer fra Arequipa i Peru, landet vi på flyplassen utenfor Sucre i Bolivia, hvor en blid Gonzalo tok imot oss. Etter at vi hadde vært innom et «supermarked » i sentrum for proviantering, skulle vi kjøre videre til Pampa Aceituno. Men da var batteriet på bilen flatt. Han hadde hatt langlysene på siden kvelden før viste det seg. Da var det bare å ringe René og be om unnsetning. Kofferter og handlevarer ble lastet over på hans lille Suzuki, mens Gonzalo ble etterlatt med «problemet».
Etter en halv times kjøretur var vi endelig fremme ved misjonens senter, der vi skulle bo. Da hadde det gått 27 timer, og det var svært varmt, nærmere 30 grader, da vi kom fram. Bolivia har hatt en varmebølge med temperaturer opp i 33 grader, noe som slett ikke er så vanlig her i 3000 meters høyde!
Søndag 5. november var det såkalt «culto unido» på Såmannens senter. Det er høytid her ute når alle samles til «fellesmøte», med mye sang, tale, hilsener og et saftig måltid mat etter møtet, og selvfølgelig påfølgende kakespising.
René åpnet møtet og undertegnede bar fram hilsener fra Landsstyret og misjonsvenner i Norge, før han talte over søndagens tekst og saligprisningene fra Bergprekenen i Matteusevangeliet.
Uttrykkene «salig er de fattige i ånden» og «de rene av hjertet» måtte forklares ekstra godt for forsamlingen. Det er uvant for mange her ute å høre at vi står som tiggere innfor Gud og er fattige i vår egen ånd. I andre sammenhenger her ute lyder gjerne budskapet om at vi må bli åndsdøpte og fylte av Den Hellige Ånd, og at alle kristne har rett på rikdom og være fri fra all sykdom.
Men noen lytter ekstra når det forkynnes at den sanne rikdommen består i å kjenne Jesus og ha en skatt i himmelen, og at Jesu blod kan rense enhver synder som i sin nød vender seg til Jesus. Å være salig i Jesus er noe helt annet enn å oppleve fremgang og rikdom her i verden.
Det var gledelig å se et betydelig antall barn og ungdom, sammen med de voksne – over 70 til sammen. Den eldste var snart 96 år, fortalte hun.
Alt dette høres fortreffelig ut. Men det er som Gonzalo, René og Juan Pablo fortalte meg etterpå: her var det mange som ikke kjenner evangeliet ennå. Noen kommer bare når det er festlige sammenkomster med mat, mente de. Folk fra landsbygda er fattige. Noen har blitt fristet til å ta opp lån og bygge seg større hus enn det de har behov for.
Nå når rentene har steget kraftig sliter mange, og de drar kanskje ut på arbeid klokka seks på morgen og er ikke hjemme før etter mørkets frambrudd, klokka sju på
kvelden. De kommer svært trette hjem.
Søndagene er det private gjøremål, og hvis de kommer på møtet, er det ikke så lett for dem å holde seg våkne. Og det er svært vanskelig å samle folk til bibelstudium på torsdagene, forteller de.
De er samstemte på at det er én ting de savner, og som de gjerne vil be misjonsvennene i Norge om å være med og be om, og det er vekkelse – en sann, gjennomgripende vekkelse.
Fjerde brev – ca 20. nov. 2023
Varme og tørke har blitt et samtaleemne her i Sucre. Folk frykter det kan bli mangel på mat om det fortsetter slik. Såtiden er over for lengst, men ennå er det ingen tilsådde åkrer å se, bare solsvidde og støvete sletter. Noen frykter at en må vente til neste såtid med korn, mais og grønnsaker. Potetene har heller ikke kommet i jorda. Det tegner til å bli en katastrofe. Prisene på varer har steget mye siden sist vi var ute. Noen produkter ligger på norsk prisnivå. Import av varer vil drive prisene enda høyere.
Ved å bo her over lengre tid, slik som denne gangen, får vi mer innblikk i dagliglivet her ute. Og det har vært skremmende å se hvor lange arbeidsdager enkelte har. Det er ikke som før på landsbygda, at folk arbeider på jordene sine på dagtid. Nå arbeider de fleste inne i byen og kjører hjemmefra før klokka seks om morgenen, i grålysningen og er ikke tilbake før lenge etter mørkets frembrudd. De som har jordstykker og buskap må ofte overlate mye av arbeidet til den eldre generasjonen.
I en familie vi kjenner, er de vanligvis ikke tilbake før rundt klokka 20. Barna går på skole, far begynner tidlig på arbeid og mor selger kylling og varm mat på markedet. Når barna er ferdige på skolen, spiser de sammen der mor har sin arbeidsplass. Hun må sørge for å få solgt all kyllingen før de vender hjem igjen. Far er med og hjelper barna med leksene, mens de venter på at mor skal bli ferdig. På lørdagene er de hjemme sent på ettermiddagen.
Så må det vaskes klær og stelles i huset, og når søndagen kommer er de svært trøtte. Det hender at mor må benytte søndagen til klesvask eller andre ting, og at far må gjøre unna annet forefallende arbeid. Skikken her ute er at søndagen vanligvis brukes til klesvask. Det tar tid å få til en endring på dette.
Etter en lang dag er det ikke lett å holde seg våken når det er møte. Og jeg skjønner nå godt evangelisten som har fortalt at det kommer så få til kveldsmøtet på torsdagene. De lange arbeidsdagene gjør det vanskelig, ja, nesten umulig for enkelte.
Sist torsdag skulle møtet begynne kl. 19. Da klokka var passert 20, og ingen var kommet, var det ingen annen råd enn å slukke lyset i møtesalen. Nabofamilien var ikke hjemme før enda en halvtime var gått. I etterkant har vi forstått at det var flere uforutsette ting som førte til at absolutt ingen kom til møtet.
Det vi skriver her, sendes til Norge som et nødrop. Som nevnt trenger vi vekkelse her ute i Pampa Aceituno. Vi har ikke før vært klar over de lange arbeidsdagene deres. Og det er lett å bli «blendet» for en misjonær når en kommer ut til store festforsamlinger, og våre opphold i landet er forholdsvis korte. Men åndskampen er hard, og sjelefienden er aktiv på så mange måter. Det er klart at den travle hverdagen virker lammende på kristenlivet. Ikke alle har en så krevende rytme som «nabofamilien» vår. Kanskje noen i Norge kunne huske spesielt på denne familien?
En trofast kjerne møter opp på søndagsmøtene. Det er også mye å glede seg over. Nye kommer for å høre. Men vi opplever også at noen blir borte. Etter at pinsevennene startet opp arbeid i nærheten, «forsvant» en tredjedel av forsamlingen dit. Der er det mer «liv» og «lovsang». En del kom tilbake til «Såmannen». Den rikdommen de ble lovet, uteble, og de ble heller ikke noe friskere av sine sykdommer. Én døde i kreft, og nå har enka og barna funnet sin plass her igjen. Marcela, datter til evangelist René, leder søndagsskolearbeidet. Hun forteller at det samles 18-20 barn regelmessig. Hun er svært glad for flanellografen vi hadde med ut forrige gang, og sier at barna følger godt med når den benyttes.
I et nybrottsarbeid vil det alltid være slik at vi må begynne med barna. De vil også vitne i heimen for mor og far om det de har hørt. Det kan få ringvirkninger. Nå har forsamlingen i sentrum bestemt seg for å legge et søndagsmøte i måneden hit til Pampa Aceituno, for å være til støtte for dem.
På nyåret vil det bli bibelhelger og seminar her ute. Lokalitetene egner seg godt til det. Januar og februar har barna «sommerferie». Noen fedre tar seg også fri da noen dager. Rafael Veizaga har tilbudt seg å komme fra Cochabamba og hjelpe til med undervisning sammen med Gonzalo, Juan Pablo og René.
Måtte det føre til at flere blir grunnfestet i Ordet, at nye får se inn i evangeliet og bli gjenfødt, med trang til å søke Guds rike først og leve et gudfryktig liv i Kristus Jesus.
Femte brev – ca 25. nov. 2023
Det er allerede mange som spør etter den nye andaktsboken på quechua. Av de 1000 eksemplarene vi har trykt, er omtrent 750-800 gått ut fra forlaget. Vi trykte bare 1000 til å begynne med, for å se hvordan mottagelsen ble. Vi må nok allerede nå tenke på et nytt opplag snart, fortsetter René, i det han takker for den økonomiske støtten til dette viktige arbeidet.
Noen av de eldre quechuatalende er ikke så stø i lesning, og de er mer fortrolige med den muntlige overleveringen. Dette er den første andaktsboken på deres språk, og vi var spente på hvordan den ville bli tatt imot. Men i de fleste familiene er det en eller flere som kan lese høyt for de andre, og det er alltid noe helt spesielt med å få det på sitt eget morsmål.
René Villegas går nå over i pensjonistenes rekker fra nyttår. Sammen med sin kone Pastora, vil han likevel fortsette som ulønnet medarbeider i Såmannens arbeid her i Bolivia så mye som kreftene tillater. Han fortsetter som leder for forsamlingen på sentrum og vil også ta del i undervisning på onsdager og tale enkelte ganger i Pampa Aceituno. Med husbesøk og litteraturspredning i tillegg, vil han fortsatt ha mange oppgaver.
Karina og Juan Pablo Rosado har sagt ja til å ta ansvaret for arbeidet i Pampa Aceituno etter Pastora og René. Juan Pablo fortsetter på halv tid som fast medarbeider, etter at prøvetiden nå er over.
I tillegg til hans forkynnelse og undervisning vil de samarbeide om søndagsskolearbeidet framover. Her har Marcela, datter til Pastora og René, lagt et godt grunnlag fram til nå.
I samtale med Juan Pablo fikk jeg vite at han de siste ukene har hatt undervisning for Alberth Mamani på lørdager, der han benytter boken «La Palabra de la boca del Señor» av Carl Fr. Wisløff (Ordet fra Guds munn).
Carmen og Gonzalo Ascarrunz fortsetter med sine oppgaver, med administrasjon og regnskap. Det er litteraturarbeidet som ligger Gonzalo mest på hjertet. Han arbeider nå med en kommentar til Filipperbrevet. I tillegg har han undervisning og taleransvar. Sammen har de fortsatt undervisning for ungdommene på lørdager.
Vi er takknemlige for disse gode medarbeiderne og starter på hjemreisen til Norge nå i morgen etter søndagsmøtet, i bønn om at Guds ord fortsatt må få gjøre sin gjerning blant folket her ute.
Alle hilser til misjonsvennene og takker for all forbønn og støtte.