«Alt som ikke er av tro, er synd.» (Rom 14:23)
Har du noen gang stanset for dette Ordet? Har det fått rom i livet ditt slik at du dømmer alt som ikke er av tro, som synd?
Har du fått øynene opp for forbannelsen ved alt det selvgjorte? Det kan se fromt og riktig ut i egne øyne. Og den tanken at Gud vurderer annerledes faller deg kanskje slett ikke inn.
Vi kan få mye godt ut av både eget liv og andres, men det ærer ikke Gud. Han ser på det som selvgjort gudsdyrkelse. Det ærer jo dypest sett bare oss selv. Herren vil ikke kjennes ved det. I hans øyne er det synd.
Du må vokte deg. Ellers velger du en vei som er din egen og ikke Herrens. Du må bli stille for ham. Blir du ikke det, er det ikke noe i livet ditt som kan være av tro. Herren har fortrolig samfunn med dem som frykter ham, og hans pakt skal bli dem kunngjort, sier David. Det hadde han erfart. Også Davids historie forteller om handlinger som ikke sprang ut fra fortrolig samfunn med Herren. Da han ville måle Guds velsignelse ved å telle folkene sine, kalte han Guds forbannelse ned over seg selv og Israel.
Gud ransaker også hjertet ditt. Han spør alltid etter utspringet for gjerningen din. Selvgjort tjeneste velsigner han ikke. Den er synd i Herrens øyne.
Det visste Luther av bitter erfaring. Munkefromheten hans var synd. Går vi egne veier, er det alltid syndens veier.
Derfor kaller Jesus deg i dag inn i troens inderlige livssamfunn med seg selv. Han vil lede deg. Derfor må du bøye dine knær for ham. Du er ingenting. Alle dine tanker og forsøk vil mislykkes. Men Jesus leder den blinde på ukjent vei. I din hjelpeløshet er han sterk. Legger du hånden i hans, leder han deg på troens og lydighetens velsignelsesrike vei.
Fra andaktsboken Ett er nødvendig,
Lunde Forlag, Oslo 1991