Velkommen til våre nye websider. Her finnes informasjon om vår virksomhet, i tillegg til mange oppbyggelige artikler og opptak.

Artikkel register

Søk

Lov og Evangelium - Tidligere Artikler

Tabernaklet og Paktens Ark

Tabernaklet og Paktens Ark

Av Arvid Joramo


I 3Mos 16 fortelles det at ypperstepresten gikk inn i Det aller helligste i tabernaklet med soningsblodet for å gjøre soning for sine egne og folkets synder.

Men først noen få ord om tabernaklet og paktens ark. Etter Herrens befaling bygde de tabernaklet da Israels-folket lå i leir ved Sinai. Moses fikk detaljerte forskrifter om hvordan det skulle bli bygd og innredet, og likeså hvordan gudstjenesten skulle forrettes. All gudstjeneste hadde sitt sentrum i tabernaklet. Tabernaklet var altså en flyttbar telthelligdom. Denne helligdommen hadde Israel med seg under ørkenvandringen og under erobringen av Kana’an. Den ble avløst av templet som ble bygd under Salomo.

Tabernaklet var delt i to rom. Det forreste ble kalt det hellige, og bak et forheng var det aller helligste. Inne i det aller helligste stod paktens ark (paktskisten). Den inneholdt lovens tavler, og var dekket av et lokk, som kalles nådestolen. På nådestolen stod to kjeruber med vingene sine vendt mot hverandre. Vi har allerede nevnt at ypperstepresten én gang om året gikk inn i det aller helligste og sprengte offerblod på nådestolen til soning for sine egne og for folkets synder.


Yppersteprest etter Melkisedeks vis

Ypperstepresten gikk inn for Herrens åsyn som folkets representant. Dette skulle altså gjøres én gang for året. Han er et klart forbilde på Jesu person og frelsergjerning. Likevel er det slik at Jesus som prest etter Melkisedeks vis er større enn den levittiske yppersteprest.

Det var slik at etterkommerne etter Levi arvet prestedømmet. Aron, bror til Moses, som var av Levi stamme, ble av Herren utpekt til å være den første yppersteprest. Aron som yppersteprest er forbilde på Jesus Kristus.

Vi leser om Melkisedek i 1Mos 14:13-24. Da Abraham hadde beseiret Kedorlaomer og de andre kongene som var forbundet med ham, kom Melkisedek Abraham i møte med brød og vin og velsignet ham. Melkisedek betyr rettferdighets konge. «Han var prest for Den Høyeste Gud» (1Mos 14:18). Han var konge i Salem (Jerusalem), «det vil si: freds konge» (Heb 7:2). Og da skriver Hebreerbrevet mye om dette at Jesus Kristus er konge etter Melkisedeks vis (Heb 5:6,10; 6:20; 7:1-10). Især Heb 7 beskriver dette detaljert. Og i Salme 110:4 heter det at «Herren har sverget, og han skal ikke angre det: Du er prest til evig tid etter Melkisedeks vis».

Både ypperstepresten og ofringene i GT hadde sin begrensning. Det var ufullkomment. Dette henger sammen med det kjødelige og jordiske. Det er en skygge av det som skulle komme (Heb 7:16; 8:5; 9:10; 10:1). Alt dette var en forberedelse «inntil den tid da alt skulle settes i rette skikk» (Heb 9:8-10). I GT var alt bare et skyggebilde av det endelige og fullkomne. Ved Kristi offer er den gammeltestamentlige offerkultus satt ut av kraft.


Kristus større enn den

levittiske yppersteprest

Slik som Melkisedek var større enn Abraham, er Kristus som prest etter Melkisedeks vis større enn den levittiske yppersteprest. Ettersom det ikke var mulig å oppnå fullkommenhet ved det levittiske prestedømme, var det behov for at noe fullkomment skulle stå fram. Det ufullkomne levittiske prestedømme måtte avløses av Kristi fullkomne gjerning som vår yppersteprest.

Vi skylder nok å understreke at alt dette var klart fra Guds side fra evighet av. Det er ikke noe som han underveis kom til klarhet i! Men det var nødvendig å forberede Jesu komme og frelsesverk på denne måten ved at Gud utvalgte seg et folk som han oppdrog til denne gjerningen. På forskjellig vis åpenbarte Gud seg i sin kjærlighet, hellighet og herlighet for sitt utvalgte folk Israel og gjorde dem i stand til å ta imot Frelseren, Guds egen Sønn, Jesus Kristus, i tidens fylde (Gal 4:4). Og på mange måter har Gud talt til oss gjennom den israelittiske offertjenesten og gudstjenesten om han som skulle komme som det fullkomne offer. Likesom han også «i fordums tid mange ganger og på mange måter hadde talt til fedrene gjennom profetene» (Heb 1:1).

Kristus behøvde ikke å sone for egne synder, for han var hellig og ren. Han gikk ikke inn i en helligdom gjort med hender, som var et bilde av den sanne, men inn i selve himmelen. Han brakte seg selv som offer én gang for alle til soning for våre synder. Vi merker oss også at Jesus på samme tid er både yppersteprest og offerlam.


En miskunnelig yppersteprest

Hebreerbrevet understreker sterkt at Jesus som yppersteprest står solidarisk med menneskene i deres svakhet og nød. «For ved at han selv har lidt og er blitt fristet, kan han komme dem til hjelp som blir fristet» (Heb 2:18). Han har medlidenhet med oss i vår svakhet, for han er prøvet i alt i likhet med oss, men uten synd. Derfor kan vi «med frimodighet tre fram for nådens trone, for at vi kan få miskunn, og finne nåde til hjelp i rette tid» (Heb 4:14-16).

Slik som Melkisedek velsignet Abraham (1Mos 14:18-20) før Abraham ble fristet av Sodoma-kongen (v 21), slik kommer altså også Jesus sine barn til hjelp i rette tid (Heb 4:14-16).

I beretningen om at Abraham ble velsignet av Melkisedek, merker vi oss at Abraham ble utsatt for en fristelse etter at han hadde mottatt velsignelsen. Kongen av Sodoma, som var en av de kongene Abraham hadde hjulpet, ville at Abraham skulle gi ham folket, mens Abraham kunne beholde godset. Dette avslo Abraham, fordi han ikke ville at kongen i Sodoma skulle si at han hadde gjort Abraham rik. Derfor kan vi nok si at Abraham gjennom Melkisedeks velsignelse fikk kraft til å overvinne fristelsen til gjøre seg rik på materielle goder fra kongen. Han ville gi Gud alene æren! Og vi skal vinne «mer enn seier ved ham som elsket oss» – Jesus Kristus (Rom 8:37).


Nådestolen og Kristus

Nådestolen, som vi leser om i 2Mos 25:17-22, var lokket på paktens ark. Dette var av rent gull og var Herrens særskilte åpenbaringssted (se også 2Mos 30:6; 4Mos 7:89). Dette sted var så hellig at en røkelsessky måtte skjule nådestolen slik at ypperstepresten ikke skulle dø (3Mos 16:13).

Nådestolen hadde stor betydning i den gamle pakt, og viser forbilledlig og profetisk hen til Kristus (Rom 3:24f). I den nye pakt er Kristus det som nådestolen var i den gamle pakt. Nådestolen var midtpunktet på den store forsoningsdagen. Kristus var midtpunktet på den store forsoningsdagen i den nye pakt, da han hang på korset for å sone for dine og mine synder!


Det fullkomne og evig-

gyldige soningsoffer

Slik som ypperstepresten én gang om året på forsoningsdagen gikk inn i det aller helligste med blod av offerdyr, slik har Jesus gått inn i den himmelske helligdom én gang for alle med sitt eget blod, det fullkomne og eviggyldige soningsoffer, som aldri behøver å gjentas. For Jesus var en yppersteprest som var hellig, uskyldig, ren, skilt fra syndere og opphøyet over himlene. Han trengte ikke å bære fram offer for sine egne synder først, slik som de jordiske yppersteprestene måtte gjøre. En slik yppersteprest måtte vi ha (Heb 7:26f; se også Heb 9:11f).

Og det var jo egentlig i kraft av Jesu blod, som skulle utgytes på Golgata, at soningsofferet i GT var gyldig. En interessant tolkning av Åp 13:8 vil jeg ta med her. Det er tale om at alle som bor på jorden skal tilbe dyret (Antikrist), «hver den som ikke har fått sitt navn skrevet i livets bok hos Lammet som er slaktet, fra verdens grunnvoll ble lagt.» Noen vil knytte sammen «hos Lammet som er slaktet» og «fra verdens grunnvoll ble lagt». Da blir det tale om «Lammet som er slaktet fra verdens grunnvoll ble lagt». Men uansett hvordan man tolker dette, er det jo sant at frelsesverket er ordnet fra evighet av.

I 3Mos 16:8-10 er det tale om at ypperstepresten fikk to geitebukker til syndoffer av Israels menighet. Ved loddkasting ble den ene utvalgt for Herren og ført fram for å bli ofret til syndoffer. Den andre ble stilt «levende fram for Herrens åsyn, for at det skal gjøres soning ved den, og så skal den slippes løs for å sendes ut i ørkenen.» Aron skulle legge begge sine hender på den «og bekjenne over den alle Israels barns misgjerninger og alle deres overtredelser og alle deres synder.» Og bukken skulle «bære alle deres misgjerninger med seg ut i villmarken, og så skal han slippe bukken løs i ørkenen» (v 20-22).

Dette viser også profetisk og forbilledlig hen på Jesus Kristus. Alle våre synder ble lagt på ham, ja, han ble gjort til synd for oss (2Kor 5:21). Han er det Guds lam som bar bort all verdens synd én gang for alle (Joh 1:29+36).

Kristus i Mosebøkene (V)



L&E 44. årgang, nummer 2