Lekmannslinjen og det alminnelige prestedømmet
I dette nummer av bladet vil vi ha særlig fokus på det vi gjerne kaller lekmannslinjen og hva det innebærer for «hvordan en bør ferdes i Guds hus, som er den levende Guds menighet» (1 Tim 3:15).
I dette nummer av bladet vil vi ha særlig fokus på det vi gjerne kaller lekmannslinjen og hva det innebærer for «hvordan en bør ferdes i Guds hus, som er den levende Guds menighet» (1 Tim 3:15).
Årsmøtet i Norsk Luthersk Lekmannsmisjon ble avholdt 10. juli i forbindelse med sommersamlingen på Bibelskolen på Fossnes.
I år var det 25. gongen at Lekmannsmisjonen hadde bibelhelg på Solgry om hausten. Det var kring 100 påmelde, og i tillegg kom fleire personar til enkeltmøta. Det var både born, unge, vaksne og eldre.
Jeg har en tid stanset for plagene i Egypt. De var Guds dom over egypternes undertrykkelse av israelittene, drapene på deres små guttebarn og Egypts avguder (jf 2Mos 6:5-7; 12:12). Det var miljøkatastrofer med enorm ødeleggelse av Nilen, plante- og dyreliv i hele Egypt osv. Historikere og biologer søker stadig å gi naturlige forklaringer, og det kan sikkert finnes noen slike.
Her er bibelfortellingen «Gjennom Rødehavet». Teksten er hentet fra 2 Mos 13:17-15:21.
PRESTEDØMET I BIBELEN Det gamaltestamentlege prestedømet vart innstifta av Moses under øydemarksvandringa: «Så skal du kalla Aron, bror din, og sønene hans fram til deg, ut or flokken av Israels-søner. Og du skal setja dei til prestar for meg – Aron og Nadab og Abihu og Eleasar og Itamar, sønene til Aron» (2 Mos 28:1).
«Du skal bli som Gud,» sa slangen til Eva i hagen. Ved å gjøre det prøvde han å drastisk redusere avstanden mellom mennesket og Gud. Og med dette prosjektet har han jobbet intensivt frem til i dag. Mer om det senere.
Og skriv til engelen for menigheten i Sardes: Dette sier han som har de sju Guds ånder og de sju stjernene: Jeg vet om dine gjerninger, at du har navn av at du lever, men du er død. (Åp 3:1)
Av de førtiåtte byene som ble tildelt levittene, skulle seks byer også ha en annen viktig funksjon i samfunnet. De skulle være tilfluktsbyer for den som i vanvare tok livet av noen. Livet var ukrenkelig, og slektene kjente seg forpliktet til å reagere om noen av deres egne ble drept. Ansvarsfølelsen for sine egne var verdifull, og reaksjonen utfra synet på livets ukrenkelighet, var nok også på sin plass.
– I yngre år hadde eg ved eit tilfelle kome til å slå opp i ein bibel. Augo mine fall på setninga: «Den som syndar, skal døy!» Mang ein gong trega eg på at eg slo opp i den Men Guds ord er levande, og dette ordet sleppte meg ikkje. Det sat som spikra i samvitet.