En sønderbrutt ånd
En sønderbrutt åndAv Asbjørn Aavik Det var Yings tur til å lede kveldsandakten i bibelskolens kapell. Da han skulle lede i bønn etter åpningssangen, gikk han bort og tok den røde puten fra alterskammelen, la den like innenfor alterringen og knelte på den vendt mot oss. Så grep han med begge hender om den sortlakkerte alterringen. Jeg så at knokene hans ble hvite, så hardt var grepet. Hans indre var et hav av uro. Og gutten begynte å be. Nei, det var i grunnen ikke en bønn. Det var en bekjennelse – en ung manns syndsbekjennelse – åpent og sterkt innfor Guds og menneskers ansikt. Med stor røst, som var vanskelig å beherske, utøste han sitt hjerte. Gutten dro lukene …