Vi lever i en frafallstid, og det snører seg til for troens folk. I både kirke og samfunn er det vantro, umoral og ugudelighet som råder grunnen. Men det er ikke staten som har skyld i frafallet. Det er i kristenfolket frafallet har skjedd. Vi bærer selv ansvaret! Troen på Bibelen som Guds ord er stort sett borte, også i kristenfolkets egne høyskoler og bibelskoler. Bibelens ord om skapelse og syndefall, Guds frelsesråd i Jesus Kristus, forsoningen, himmel og helvete, blir trukket i tvil eller omtolket. Flere vil nettopp sikre kristendommens plass i samfunnet ved å tilpasse den til tiden, forstå Bibelens ord i tråd med tidens rådende filosofiske og vitenskapelige anskuelser. På samme måte vil en formidle det kristne

Lovsang la stige til Guds velbehag! Johann Sebastian Bach (1685-1750) levde i en tid hvor det å være original ikke var bevis på kunstnerisk genialitet.

Fram til reformasjonen var det ingen menighetssang i kirkene. Det var kor (for det meste av prester) som sang på latin. Luther ønsket å endre på dette, og han tok fatt på arbeidet etter at han forlot Wartburg i 1522. Han gikk målbevisst og planmessig til verks: «Jeg har i sinne etter profetenes og de gamle kirkefedres eksempel å dikte tyske salmer for folket, det vil si åndelige sanger slik at Guds ord også gjennom sangen kan komme ut til folk.» juli 1523 ble to augustinermunker som hadde bekjent seg til den lutherske læren, brent på bål i Brussel. De sang det gamle latinske «Te Deum» mens flammene slo opp om dem. Det inspirerte Luther til å skrive «Ein neues