«De hadde tent et bål midt på gårdsplassen og satt der sammen. Og Peter satte seg blant dem.» Luk 22:55
Peter følte seg sikkert ikke vel der han satt ved kullilden og varmet seg. Hva hadde han nå der å gjøre?
Det varte ikke lenge før han forsto at det var farlig å sitte der. Alle snakket de jo om Jesus – og hva skulle så han si? Taus kunne han ikke være. Det ville være for påfallende. Fortelle at han var en disippel torde han ikke. Da ville han bli grepet, han også. Fornekte ham ville han ikke. Men hva så?
Den onde frister så hans usikkerhet og gjorde ham motløs. Men en motløs disippel taper alltid.
Før han egentlig forsto hvordan det hele gikk til, hadde han sagt ordene: jeg kjenner ham ikke. Han ble overrumplet fullstendig og fornektet. Han hadde gjort det for å redde skinnet – for å gjøre gode miner til slett spill.
Hvor det er lett å fornekte Jesus slik. Mange, mange har bitre erfaringer fra kullilden.
Du kjente deg ensom og søkte selskap ved kullilden. Du syntes ikke du kunne støte noen ved å si nei og satte deg der hvor de andre satt.
Venn, din plass er ikke der!
Om Peter står det at han «fulgte langt baketter» (Luk 22:54). Det er lett å havne i kullilden da.
Fra andaktsboken «Stille stunder på veien hjem»