Et hellig kall
Av Ingar Gangås
«Høsten er stor», sa Jesus, og han fortsatte: «men arbeiderne få. Be derfor høstens herre at han vil drive arbeidere ut til sin høst!» (Luk 10:2).
I møte med Jesu kall til å bli menneskefiskere, forlot disiplene straks alt, og fulgte Jesus. Han møtte dem med et hellig kall. Da var det ikke lett å komme unna.
I dag synes alt så lettvint. De falske profeter løper gjerne ut, lette og raske på foten, men de sanne Guds barn må drives ut, under kamp og tårer. Kallet forplikter. Det koster. Nå er den hellige forpliktelse blitt til en beslutning om å gi Jesus en måned eller to av sin tid. I stedet for livslang kallstroskap, i form av et lærerkall, eller et kall til å tjene som sykepleier, snakkes det heller om å jobbe. «Jeg har jobbet noen år i misjonen », sies det gjerne. Språkbruken avslører holdningen som ligger bak. Resultatet er at tjenesten blir et ork. Gleden forsvinner. Velsignelsen blir borte.
Det er stor nåde at Jesus kaller oss til tjenere i sitt rike. Det er et hellig kall, men også et herlig kall, slik sangeren uttrykker det på nr. 764 i Sangboken: «Tenk hvilken nåde det er av Gud, at vi får være hans sendebud. Og til den døende verden gå, kjærlighetssæden fra Gud å så!»