«Strid troens gode strid!» (1Tim 6:12). Martin Luther sier et sted at troen lever ikke lenger enn den strider. Og da mente han nettopp troens kamp for å fastholde nåden, når hjertet fordømmer oss for vårt daglige liv.
Denne spenning hører den levende tro til og kan aldri avspennes. Fjernes den fra troens liv, så har vi den døde tro, som med forstanden fastholder den frie nåde, uten at samvittigheten får adgang til å dømme synden.
Denne troens strid og spenning kan derfor aldri oppheves ved teoretisk innsikt i evangeliets hemmelighet. Ikke en gang en lang erfaring av Guds nåde kan oppheve den.
Det er ikke de dårligste kristne som har disse vanskeligheter med å tro Guds nåde. Slik var Luther, troens store helt, ofte i svære vanskeligheter, nettopp med å tro sine synders forlatelse.
Jo mere øm og fintfølende samvittigheten blir, jo mere vil den anklage, og jo dypere vil den ramme.
En rik og lang erfaring av Guds nåde vil også skjerpe konflikten: Kan du være et Guds barn, når all denne nåde har vært så fruktløs på ditt hjerte og ditt liv? Er ikke dette beviset på at din tro er død, og at du misbruker Guds nåde?
Også her vil den levende tro vinne seier, og på ny hvile i nåden. Men bare gjennom strid. Syndenøden er altså ikke bare troens mor. Det er den som hver dag holder troen levende hos et Guds barn.