«Den som kommer inn til hans hvile, får jo hvile fra sine gjerninger, likesom Gud fra sine.»Heb 4:10
Den som har kommet inn til hans hvile! Det er lett å tenke at det kristne livet bare er hvile. Men det er det altså ikke. Men det er en hvile, en hvile fra å kjempe med sine egne gjerninger for å bli rettferdig. Tenk å ha kjempet for å kunne be bedre, tro bedre, seire bedre og så aldri komme fram, aldri ha klart det. Og så få se og regne med det som Jesus har gjort, det han har vunnet for meg. Alt jeg savnet, det har jeg i ham. Plutselig har jeg alt jeg savnet, nå og for alltid i ham. Han har vunnet det for meg! Det er en hvile å få saligheten av nåde, fritt og for intet, få troen for intet. Men så taler Hebreerbrevet så mye om ørkenvandringen og at de fleste ble liggende igjen i ørkenen. De kom ikke fram. «La oss da gjøre oss umak for å komme inn til denne hvilen» (Heb 4:11). Vi kommer ikke automatisk inn i den. Vi må gjøre oss umak. Det kan bli besværlig. Frelsen er gratis! Likevel kan den være så kostbar at de fleste avstår fra den. For den koster noe, den koster alt. «Selg alt det du eier». Den koster oss vårt eget liv. Den koster fattigdom – at jeg lar meg overbevise om min synd, min vantro.
Oppfordringen til menneskene var: Omvend dere! Vend om, helt om! Gjør det! Og på omvendelsens vei blir vi fattige, hjelpeløse. Loven straffer oss, avkler oss vår rettferdighet, og evangeliet stenger oss ute med sitt lys – jeg er utenfor himmelen! Hvorfor? Jo, fordi jeg er vantro. Og jeg kan ikke tro uansett hvor mye jeg forsøker. Så blir jeg en nådetigger. En som får nåde gratis. Det er mye umak dette, det koster noe, selv om det til sist er gratis. La oss gjøre oss umak for å komme inn til denne hvilen. Denne hvile er å få slutte med sine egne gjerninger for å bygge seg en vei til himmelen. En hvile, som å komme hjem etter en uendelig lang reise. Det er skjønt! Men én gang frelst er ikke automatisk alltid frelst.
«La oss derfor ta oss i vare, så ikke noen av dere skal vise seg å være blitt liggende etter. For løftet om å komme inn til hans hvile, gjelder ennå» (Heb 4:1). Det gjelder også den himmelske hvilen. Det er så mange avveier, sideveier vi kan komme inn på. Det er for oss som for profeten Jona. Når Gud hadde et oppdrag til ham, en vei han skulle gå, ja da hadde satan et skip for hånden som gikk i stikk motsatt retning, beleilig akkurat når det trengtes. Slik tror jeg at også vi nesten alltid har et skip, en vei som går i stikk motsatt retning av Guds vei. Og den synes så mye lettere.
I boken «En pilgrims vandring» ble fristelsen for stor for Kristen, så han og hans medvandrere gikk på en litt mer behagelig vei enn den smale veien. Men de syntes ikke at det gjorde noe, for de gikk jo parallelt, i alle fall i begynnelsen. Men så holdt de på å miste livet da de gikk seg vill. Har du lagt merke til at når du setter deg ned for å lese i Bibelen eller i en oppbyggelig bok, så ligger det gjerne en avis eller et tidsskrift eller noe annet på bordet, som er så mye lettere å ta opp og lese litt i, bare litt. Det finnes en avvei som virker behageligere, ikke så kampfylt.
Paulus skriver til oss: «Enhver som deltar i idrettstevling er avholdende i alt – de altså for å vinne en forgjengelig krans, men vi en uforgjengelig». Han bruker lignelsen om en idrettsmann som vil vinne førstepremien, og vi vet hvordan hele deres liv kan kretse kun om deres idrett. De ofrer det vanlige livet, det andre mener gjør livet verd å leve. De trener kanskje flere timer hver dag hele uken. Hvorfor? Jo, for å stå på seierspallen og få førstepremien. En premie som om noen år ikke betyr det grann. «Vet dere ikke at de som løper på idrettsbanen, de løper alle, men bare én får seiersprisen? Løp da slik at dere kan vinne den!» Her er det ikke tale om å hvile fra sine gjerninger. Her er det tale om å kjempe, kjempe for å vinne. Har du sett en skiløper som kommer i mål etter femmila? Han faller sammen på mållinjen og er så utmattet at han ikke kan reise seg. Har du sluttet å kjempe for å nå himmelen? Tror du at du kommer dit bare fordi du ble født på nytt en gang og nå ikke behøver å anstrenge deg mer? Kjødet har du ikke blitt kvitt. Striden begynte jo først for alvor da Israels folk kom inn i det lovede land, da de var kommet inn til «hvilen». Kampen kan være hard før vi kommer til tro. Men den fortsetter og blir riktig alvorlig først når vi har blitt kristne. Løp da så du kan vinne kransen! Det kan bli nødvendig å forsake en del ting, og prioritere annerledes enn før. Vi må kanskje ta bort en del ting som ikke engang er synd, men som ville komme til å ta for mye av vår tid. Det vil binde oss for sterkt til denne jorden om det får for sterkt tak i oss. Hvor mye setter du pris på himmelen? Ja, det kan ses på hva du prioriterer, på hva du bruker fritiden din til og på hva tankene dine hele tiden kretser om.
For Paulus var det ingen selvfølge at han skulle nå fram til målet. Men da han nesten var fremme, da jublet han: «Jeg har stridd den gode strid, fullendt løpet, bevart troen» (2Tim 4:7). Han har kjempet. Det har vært kamp, men han har bevart troen. Vi kan si at troen er som en veldig verdifull edelstein som vi fikk ved vår nye fødsel. Har du bevart den? «Jeg har bevart troen». Det finnes ingen automatikk i dette. Det er ikke noe selvsagt. «Løp da slik at dere kan vinne den!» Det kan være tungt i oppoverbakkene. Man fristes til å sette seg ned i veikanten for å hvile, og ikke haste framover. Og slik kan man sovne der ved veikanten.
Så har vi også en oppgave overfor hverandre som vi kanskje ikke tar på alvor, nemlig å oppmuntre hverandre på veien. Hjelp din neste på veien! Målet nærmer seg mer og mer. Snart lyder den siste basunen. Hva er du beredt til å ofre for å nå fram? Hva er jeg beredt til å ofre for å nå fram? Eller tror vi at vi kan få både verden og himmelen?
De ti jomfruene sovnet alle da det drog ut. Herre, forbarm deg over oss alle!
De som har begynt vandringen på veien til himmelen bør nå følge Jesus så nært at de ikke mister ham av syne. For verdens harde stormvinder kan fort ødelegge veien, og man vet aldri hvem som kan gå seg vill. Følg Jesu blodige fotspor fra fordervets by til Golgatahøyden! Følg ham, dere vandrere, mot evigheten, så dere ikke blir liggende etter på veien og tvinges til å rope fra et slikt sted der ingen svarer. Vårt håp er at de få disipler som har forlatt alt og fulgt Jesus skal komme fram og få sitte på troner og dømme Israels tolv stammer. De skal til slutt nå fram til Sions berg og synge den nye sangen til Moses og Lammet. Eia var vi der!