Han kommer så og finner dem sovende, og han sier til Peter: Simon, sover du? Var du ikke i stand til å våke én time?
Våk og be, for at dere ikke skal komme i fristelse! Ånden er villig, men kjødet er skrøpelig.
Så gikk han igjen bort og ba, og sa de samme ordene.
Og han kom tilbake og fant dem igjen sovende, for øynene deres var tunge av søvn. Og de visste ikke hva de skulle svare ham.
Tredje gang kommer han så til dem og sier: Sover dere ennå og hviler? Det er nok. Timen er kommet. Se, Menneskesønnen overgis i synderes hender.
Stå opp, la oss gå. Se, han som forråder meg, er nær. (Mark 14:37-42)
Nå ble Jesus grepet av en forferdelig dødsangst, – en gru og en redsel som ikke noe menneske kan forstå. Inderlig bad han til sin Far i himmelen. Fantes det noen mulighet, måtte han få slippe det han nå stod overfor. Men han føyde til: «… ikke som jeg vil, men som du vil.»
Vi får inntrykk av Jesu sterke angst ved å lese Hebreerne 5:7:
Han har i sitt kjøds dager, med sterkt skrik og tårer, båret fram bønner til ham som kunne frelse ham fra døden. Og han ble bønnhørt for sin gudsfrykt.
Hvor tung denne stunden var for Jesus, kan vi ikke sette oss inn i. Men da timen var gått, og Jesus kom tilbake til disiplene, fant han dem sovende. Da sa han til dem: «Våk og be, for at dere ikke skal komme i fristelse!»
Så gikk Jesus bort og bad en gang til. Denne gangen var angsten enda sterkere. Den var så stor at en engel fra himmelen viste seg for Jesus og styrket ham. «Svetten hans ble som blodsdråper som falt ned på jorden.» Jesus gikk igjen tilbake til disiplene. Også denne gangen fant han dem sovende.
Hvorfor hadde Jesus slik angst? Det ligger nært å tenke på at han grudde seg for det som nå ville komme. Jesus visste om den ubeskrivelige torturen som lå foran barn. Men likevel, det var kanskje ikke den legemlige torturen som var den egentlige årsak til Jesu sterke angst.
Saken er at Jesus skulle gjennomgå selve fortapelsens gru. Han skulle smake døden, sier Guds ord. Han skulle inn i det som er det forferdeligste av alt, å komme inn i selve fortapelsen og oppleve Guds dom over synden. Denne dommen er så forferdelig og grusom at vi umulig kan sette oss inn i det.
For tredje gang kom Jesus tilbake til disiplene. Saken var avgjort. Timen var kommet da Menneskesønnen skulle overgis i syndernes hender. Jesus måtte gå inn i lidelsen og ta dommen og straffen som tilkom oss mennesker på grunn av vår synd.
«Denne kalk» som Faderen hadde gitt ham, og som han måtte drikke, var han villig til å «svelge» til siste dråpe for å frelse oss.
Da Jesus kom inn i dommen og straffen som vi mennesker hadde pådratt oss, og som vi hadde fortjent, var det en syndfri og fullkommen som tok dette på seg. Jesus var fullkommen og rettferdig etter loven (…)
Han var det mennesket som hadde rett til å leve som Gud hadde lovet den som holder loven. Jesus hadde rett til all den Guds velsignelse, som Gud hadde tilsagt dem som var fullkomne etter loven. Og da Jesus, fullkommen som han var, kom inn i dommen og straffen som vi hadde fortjent, kunne ikke dommen og straffen holde på han. Jesus seiret over selve fortapelsens gru, og derfor reiste Gud ham opp fra de døde.
Denne seieren var egentlig vunnet allerede etter det Jesus hadde opplevd i Getsemane. Men det kunne ikke frita ham fra at han også måtte gå inn under dommen og straffen for vår skyld og smake døden. Og se, denne hans seier og velsignelse er vår når vi får ta imot Jesus i tro. Menneske, fryd deg!
Utdrag fra boken Se vi går opp til Jerusalem