Søk

Referat fra høstleir på Ersdaltun 2026

Nå hadde vi gleda oss til leir helt siden sommerferien, og endelig var helga der! Vi var samlet på Ersdalstun 23.-25. oktober, en god gjeng på over 70 ungdommer. Med som talere i år var Tobias Fjell og Jostein Brennsæter.

Stemningen steg i takt med at det fylte seg opp etter hvert som folk kom frem, og etter kveldsmaten var vi klare for det første møtet. Tobias talte over temaet omvendelse, noe som skulle bli en rød tråd gjennom alle de tre møtene hans. Vi fikk høre om hvordan omvendelsen handler om å gi Gud rett. Gjennom et bilde ble det skildret at skillet mellom mennesket og herligheten er den uoppgjorte synden i livet vårt. For å nå frem må vi bekjenne, for stoltheten vår hindrer oss i å ta del i Guds nåde.

Med utgangspunkt i Josva 2, fikk vi høre om horkvinnen Rahab som skjulte de israelittiske speiderne. Innbyggerne i Jeriko hadde hørt om alt hva Herren hadde gjort, og frykt og redsel hersket i byen:

Jeg vet at Herren har gitt dere dette landet. Nå er det kommet over oss en redsel for dere. Alle som bor i landet forgår av frykt for dere» (Josva 2:9).

Denne frykten gjenspeiler frykten til synderen som står for Gud. Likevel ville folket heller forgå ved synden enn å omvende seg. Men Rahab innså nederlaget, og dette er et stort skritt mot omvendelsen! Hun var frimodig og søkte frelsesvisshet – et tegn på at hun kunne være trygg. Og Rahab slo seg til ro kun med et løfte om frelse!

Etter møtet var det kaffemat, og tid til spill og sosialt samvær. Og om ikke alle kjente hverandre fra før, så ble man i hvert fall kjent nå – hele fellesområdet var fullt av folk og livlig stemning, og ikke alle var like villige da det etter hvert ble rotid og på tide å legge seg.
Etter frokosten lørdag formiddag var det to møter, og på det første talte Jostein over verset fra rom. 5:6:

For mens vi ennå var skrøpelige, døde Kristus til fastsatt tid for ugudelige.

Hva vil det egentlig si å være ugudelig? Vi fikk høre at det ugudelige ikke er noe vi gjør, men noe vi er. Han sa det slik at ugudelige ikke har sans for det som hører Guds rike til. Men dette ser vi ikke av oss selv – det må frem i lyset og åpenbares for oss. Vi ble tatt med tilbake til da Adam og Eva falt i synd; begge gjemte seg etterpå da Gud kalte på dem. Når Gud kaller oss til omvendelse, finnes det to muligheter: Å lyde kallet, eller å trekke seg unna. Det eneste man oppnår ved å gjemme seg for Gud er imidlertid bare å lure seg selv, for Gud ser tvers igjennom alt vi av egenrettferdighet kan skjule oss bak, uansett hvor fint det enn ser ut på utsiden. Da blir det som det står i Jesaja 64:5 om at «all vår rettferdighet ble som et urent plagg» – vi kan ikke «kle» oss i noe av vårt eget, i omvendelsen må Gud få avkle oss og vise oss vår tilstand i oss selv. Og på samme måte som at Gud siden kledde Adam og Eva i kapper av skinn, må vi også bli kledd igjen, ikke av oss selv, men av Gud!

Etter en liten pause hadde Tobias et nytt møte, denne gangen med overskriften «omvendelse fra synd». Vi har fått høre at troen alene er det som frelser, men er den det eneste som skal til? Kan man gjøre hva man vil, så lenge man har nåden? Mange trøster seg med nåden, men vil ikke gi slipp på synden.

Fra Josva 7 fikk vi høre om at Israelsfolket ble advart mot å ta av det som var i den inntatte byen, og om Akan som likevel falt for fristelsen og tok fra det bannlyste godset. Nådetiden fikk vi beskrevet som tiden fra synden til et menneske blir kjent, til dommen over den finner sted. Gud gir oss tid til å omvende oss, og der Rahab benyttet seg av den korte nådetiden hun fikk, gjorde ikke Akan dette. Han fikk muligheten til å omvende seg, men holdt fast ved det bannlyste godset til siste stund. På samme måte er synden bannlyst fra oss, og kan bli til alvorlig skade både for oss selv og andre, slik mange måtte dø for Akans egenrådighet. Når synden får plass i hjertet, varer det ikke lenge før den tar plassen til Jesus. Derfor må man spørre seg selv: Har jeg en slik synd i mitt liv?

Da lunsjen var overstått var det tid for de tradisjonstro gymaktivitetene, og vi fylte bilene og dro av gårde til en idrettshall i Flekkefjord. Der ventet stikkball, en nøye planlagt og forseggjort stafett, fotball og volleyball for de som ville være med på det. Det er morsomt for alle å være med, enten man ofrer helse og verdighet for å få tak i ballen eller bare er med for gøy.

Etter tacomiddag vel tilbake igjen, var det etter hvert tid for vitnemøte – som for mange er blant leirens høydepunkter. Jostein stod for møtet, som handlet om «å ikke utsette omvendelsen». Bibelen gjør det tydelig for oss at vi må være klare, men hva vil det si å være rede til å møte Jesus? Vi hørte om Noah som et godt bilde på dette – å være rede til å møte dommen. Arken og flommen er et frampek for oss til den forestående dommen. Menneskene var ikke opptatt av sjelens vel, men av alt annet. Men på samme måte som arken ble et tilfluktsted under flommen, er det å ta sin tilflukt til Jesus det samme som å være trygg i dommen. Å være en kristen er å få skjule seg i Jesus!

«Visselig, når store vannflommer kommer, til ham skal de ikke nå. Du er mitt skjulested! Du vokter meg for trengsel.» (Salme 32:6-7)
Men desto viktigere er det å våke, som vi fikk beskrevet som «å ikke miste blikket fra Jesus som sitt skjulested». Og det er gjennom Bibelen vi får blikket festet på Jesus, for det er Gud som må åpne øynene våre: «Oppklar mine øyne så jeg ikke skal sovne inn i døden» (Salme 13:4)
Med vitnesbyrd etterpå varer møtet litt ekstra, men det er bare oppbyggelig å høre andre unge dele ordet om Jesus ut ifra fra eget liv og erfaring. Det betyr så mye at vi, samtidig som vi kan ha det fint sammen sosialt, også kan bevare det veldige alvoret over livet, komme sammen om en felles tro og støtte hverandre på himmelveien!

Etterpå var det dekket for lek og gode samtaler, med snacks og god stemning. Og etter en lang og innholdsrik dag gjorde det seg med en ekstra times søvn, da tiden var kommet for å stille klokka tilbake…

Leirens siste møte etter frokosten søndag morgen var ved Tobias, og med sang fra stevnekoret som hadde øvd i forkant av møtet.
Temaet var todelt. Første del av talen gjaldt «omvendelse til Herren», mens den andre handlet om «omvendelse til Herrens tjeneste». Vi ble minnet om at det i forholdet til Jesus er nødvendig å gå frem i lyset med alt. Likevel er det ikke omvendelsen i seg selv vi oppnår noe med, det viktige er nemlig ikke hva vi selv gjør, men hvem vi vender oss til. For det er Gud som utsletter vår synd, og får han gjøre det, ser vi den aldri igjen!

I andre del to fortsatte Tobias fra Josvas bok. I kapittel 24:15 står det:

Men jeg og mitt hus, vi vil tjene Herren!

Dette ble beskrevet som en naturlig konsekvens av å få syndene utslettet ved Jesus – vi skylder ham mer enn vi noen gang vil være i stand til å gi tilbake, og det minste et menneske kan gjøre er å gladelig og villig tjene ham. Israelsfolket fikk valget mellom å tjene Herren eller avgudene, men da de valgte Gud fikk de høre av Josva at det ikke var så lettvint. Dette handler ikke om at et Guds barn skal være perfekt, men at Gud er nidkjær; man kan ikke tjene Gud og samtidig tviholde på synden. Vi fikk høre om alvoret ved avgudsdyrkelsen og hvor lett den får plass i menneskets liv også i dag.

Da dette siste møtet gikk mot en avslutning leste Tobias et vers fra 1. Johannes 5:21, som også ble til en alvorlig, men viktig avslutning på selve leiren.

Mine barn, ta dere i vare for avgudene!

Etter middag, rydding og utvask, sto hjemreisen stod for dør. Og selv om det alltid er litt vemodig å avslutte en fin leir, er det godt å kunne se tilbake på gode minner og det verdifulle vi har fått ta til oss av Guds ord, som vi får bygge videre på i møte med hverdagen. Og selv om takken først og fremst går til Gud, som har gitt oss Ordet og lar oss få høre det i et fritt land, må vi takke Tobias og Jostein som hadde mulighet til å dele Guds ord med oss – det blir ikke leir uten budskapet om Jesus! Og ikke minst er vi veldig takknemlige overfor dem som hvert år styrer og steller og gjør det mulig for oss å samles på leir. I en hverdag på skole og jobb der man ofte er omgitt av mennesker med et helt annet ståsted, er det så godt å få komme sammen på denne måten om det ene viktigste!

 

Skrevet av Johanna Granerød