«Dette mysteriet er stort – jeg taler her om Kristus og menigheten.» (Ef 5:32)
Hustavlene i Efeserbrevet taler om mann og kvinne i ekteskapet. Men dette er også en avbildning av det himmelske. Her er en hemmelighet, et mysterium. Det vil si noe som er ukjent for det naturlige menneske, men som Herren åpenbarer for oss gjennom Bibelen ved sin Ånd. Men når det er blitt kjent for oss, kjenner vi det dermed ikke som vi burde, ikke til bunns, og heller ikke for hele livet en gang for alle. Det er et mysterium. Det er til å fordype seg i, og nødvendig å få åpenbart om igjen og om igjen.
Det at Kristi menighet er Jesu Kristi brud er virkelig et stort mysterium.
Allerede i Det gamle testamentet blir Herren og folket hans sammenlignet med brud og brudgom. Dette blir særlig aktualisert i forbindelse med Israels avguderi og frafall.
Israels frafall
Gud klager gjennom profeten Jeremia over folkets frafall og sier: «Jeg minnes din ungdoms hengivenhet, dine forlovelsesdagers kjærlighet, hvordan du fulgte meg i ørkenen, i et land hvor ingen sår.» (Jer 2:2).
I kapittel 23 hos Esekiel blir både Nordriket, Israel (kalt Ohola) og Sørriket, Juda (kalt Oholiba) sammenlignet med to søstre, og refset for sitt horeri og frafall fra Herren: «Ohola drev hor og var utro mot meg. Hun ble opptent av elskov til sine elskere, til assyrerne, som hadde nærmet seg til henne.» (v.5). og i vers 11 sies dette om Juda: «Hennes søster Oholiba så dette, og hun drev det verre med sin elskov enn hun, og verre med sitt hor enn hennes søster hadde gjort.»
Herrens kjærlighet
Herrens kjærlighet er i sin grunn tålmodig og trofast. Herren kaller sitt folk tilbake og sier:
«For din skaper er din ektemann, Herren, hærskarenes Gud, er hans navn. Og Israels Hellige er din gjenløser, all jordens Gud kalles han. For Herren kaller deg som en forlatt kvinne med sorg i hjertet. En ungdomshustru – skulle hun forkastes? sier din Gud.» (Jes 54:5-6)
Som Herren sier i Jer 31:3: «Ja, med evig kjærlighet har jeg elsket deg.»
Omvendelsenes nødvendighet
For de som ikke vender om, vil Herrens dom komme. Og det er nettopp det som skjedde ved assyrernes og babylonernes herjinger og bortføringer for henholdsvis Israel og Juda. Dette er profetisk anskuelsesundervisning om Guds rettferdige, ufrakommelige og uavvendelige dom. Et varsel om evig fortapelse for alle som ikke har syndenes forlatelse og lever i samfunn med Gud. Dette er uavhengig om en har tilhørt Guds folk i ytre forstand eller ikke. Det er hjerteforholdet til Herren, brudens ektemann, som er det avgjørende.
Som et bilde på dette ser vi Jerusalem i Klagesangene, etter at babylonerne har inntatt byen, ødelagt tempelet, revet ned muren og bortført folket:
«Hvor ensom hun sitter, byen som var full av folk! Hun er blitt som en enke, hun som var den store blant folkene. Fyrstinnen blant landene er blitt som trell! Hun gråter sårt om natten, tårene renner på hennes kinn. Hun har ingen trøster blant alle sine elskere. Alle hennes venner har vært troløse mot henne, de er blitt hennes fiender.» (Klag 1:1-2)
Hun som skulle være Herrens brud og hustru, hadde vært utro og forlatt sin rette ektemann. Hun hadde falt fra i hor og gått til elskere. Men ingen av dem var i stand til å hjelpe. Ja, når nøden var størst, og det var helt nødvendig med hjelp og frelse, var de hverken i stand, eller villige til å hjelpe og berge. «Hennes urenhet hang ved skjørtene hennes. Hun tenkte ikke på hva ende det ville ta med henne. Da sank hun på underlig vis, og det var ingen som trøstet henne.» (Klag. 1:9). Hun var ikke ren, for urenheten, horeriet, hang ved henne.
Når hjerteforholdet til Herren ikke var i orden, hvordan ville det da gå til slutt? Det hadde hun ikke tenkt på. Som Herren sier ved Jeremia: «Profetene profeterer løgn, og prestene styrer etter deres råd, og mitt folk vil gjerne ha det slik. Men hva vil dere gjøre når enden på dette kommer?» (5:31).
Ja, hva vil dere gjøre når enden kommer?
Bare den som da har Herren til sin brudgom går med ham inn til bryllupssalen. Og døren blir stengt (jmf. Mat 25:10). Da er det for sent.
Samfunnet mellom brud og brudgom
Slik skulle det ikke være. Brud og brudgom skulle elske hverandre og være sammen for alltid. For Jesu Kristi menighet er samfunnet med Jesus det største her i tiden. Og det skal fortsette inn i evigheten. Guds sanne brud eier ved troen syndenes forlatelse og rettferdighet i Ham, sin brudgom, stedfortreder og forsoner. I seg selv er bruden fattig og ynkelig. Her i tiden har hun fremdeles synden i kjødet. Men i ham er hun rik, ja, hellig og ulastelig. En dag skal dette endres. Guds folk, hans brud skal hjem, hjem til evig salighet. «Da skal vi bli ham like, for vi skal se ham som han er.» (1Joh 3:2b).
Da Adam fikk sin Eva, fikk han en medhjelp som er hans like (1Mos 2:18). Da Jesus skulle få sin brud, var det en synderinne han måtte kjøpe til Gud med sitt blod. Ved å sone hennes synder og skaffe henne sin rettferdighet til bryllupsdrakt, kunne hun bli kledd for å tilhøre ham. Han ordnet alt i dette forholdet, han tok på seg alle forpliktelsene. Som David sier i sine siste ord: «For har ikke mitt hus det slik med Gud? En evig pakt har han jo gjort med meg, ordnet i alle deler og trygget, all min frelse og alt godt – skulle ikke han la det gro fram.» (2Sam 23:5)
Så er bruden ren, hellig og lykkelig bare i sin kjære brudgom. Mens hun lever her i verden er denne herligheten skjult, men den er likevel helt reell og virkelig! Den er for Guds åsyn. Nå ser hun fram til å komme hjem og møte sin kjære. Det blir brudens store dag!
«Og en av de sju englene som hadde de sju skålene, fylt med de siste sju plagene, kom bort til meg, og han sa: Kom, jeg vil vise deg bruden, Lammets hustru. Og han førte meg i ånden opp på et stort, høyt fjell. Og han viste meg den hellige by Jerusalem, som kom ned fra himmelen, fra Gud. Den hadde Guds herlighet. Den strålte som den mest kostbare edelsten, som krystallklar jaspis.» (Åp 21:9-11).
Og i Bibelens nest siste vers (Åp 22:20) sier Jesus: «Han som vitner dette, sier: Ja, jeg kommer snart! Og bruden, den frelste skare, svarer: Amen, ja kom, Herre Jesus!»