I Lukasevangeliets første kapittel leser vi om Elisabet og Sakarias. «De var begge rettferdige for Gud og vandret ulastelig i alle Herrens bud og forskrifter.» Sakarias var fra Levi stamme og var prest i templet i Jerusalem. Han og Elisabet hadde ikke barn, for Elisabet var ufruktbar.
På den tiden var det vanærende for en kvinne å ikke få barn. Barn er jo Guds velsignelse. Barn, og da særlig gutter, var foreldrenes trøst og håp i alderdommen. De var som alderspensjonen og sykehjemmet er for oss i dag. Derfor hadde de bedt i mange år om å få barn, men det var som om Gud ikke hørte deres bønn.
Mange anfektende tanker kom ganske sikkert til dem og sådde mismot. Hørte ikke Gud deres bønn? Hvorfor skulle de være barnløse? Også bekymringer meldte seg. Hvem skulle ta seg av dem i deres alderdom? Fremtiden var så usikker. Var det en uoppgjort synd i deres liv som hindret deres bønn? Men de var seg ikke bevisst om det. De levde i lyset «og vandret ulastelig i alle Herrens bud og forskrifter». At Gud var mektig til å gi dem dette barnet, visste de. For han hadde gitt Sara, som også var ufruktbar, Isak – og det i hennes alderdom. Rebekka også, hun fikk Esau og Jakob etter å ha vært gift i 20 år.
Så hendte det en dag da Sakarias gjorde tjeneste i templet, han skulle ofre røkelse i det hellige rommet. Den gode duften av røkelsen fylte rommet og den ség også inn i det aller helligste rommet – inn for Guds åsyn. Røkelsen er i Bibelen et bilde på de troendes bønn som stiger opp til Gud som en velbehagelig duft (Åp 5:8; 8:3). Sakarias ba til Abraham, Isak og Jakobs Gud der han stod i templet og han minnet Gud også om det barnet de ønsket seg.
Da var det at en Herrens engel åpenbarte seg for ham og han ble forferdet. Engelen sa til ham: «Frykt ikke Sakarias! Din bønn er hørt. Din hustru Elisabet skal føde deg en sønn, og du skal kalle ham Johannes». Tross Sakarias store tro på Gud, og lengsel etter å få barn, kom vantroen over ham og tok ham til fange, han sa: «Hvordan skal jeg vite det? Jeg er jo gammel, og min kone er kommet langt opp i årene». Sakarias ble stum fordi han ikke trodde engelens ord.
«Din bønn er hørt», sa engelen. Tenk det! Gud i himmelen hadde hørt bønnen til Sakarias og Elisabet. Det står om Daniel, han ba i tre uker uten å få svar. Da kom det en engel til ham og sa at hans bønn var hørt i himmelen, ja, fra samme stund han begynte å bære frem sine ydmyke begjæringer for Herren, ble hans bønn hørt i himmelen.
Dette er trøstefulle ord. Gud hører sine barns bønner, de er velbehagelige dufter for ham. Bibelen har mange eksempler på at han hørte sine barns rop og grep inn, samme hva slags nød det var. Han er den samme i dag. Jesus fortalte om en enke som var i stor nød (Luk 18:1-8). Hun maste på dommeren som ikke ville hjelpe henne. Til slutt ga han etter og hjalp henne til hennes rett. Jesus sier da: «Men skulle da ikke Gud hjelpe sine utvalgte til deres rett, dem som roper til ham natt og dag, og er han sen når det gjelder dem? Jeg sier dere at han skal skynde seg å hjelpe dem til deres rett».
Sakarias og Elisabet ble ikke trette av å be om å få barn, selv om det menneskelig sett var umulig. De «maste» på Herren i flere tiår. Da det behaget ham bønnhørte han dem. Det umulige var mulig for Herren. Å hvilken glede og velsignelse det ble for dem, ja, også for mange andre ble dette bønnesvaret
til stor glede. Gud hadde en plan med det hele. Slik er Gud!
Det ser ofte så umulig ut når vi bærer frem våre bønner for Gud, vi fristes til å slutte å be. Det nytter jo ikke! Gud hører ikke! Troen kjemper mot vantroen og må støtte seg på Ordet, som sier: «Kast all deres sorg på ham, for han har omsorg for dere».
– Alt er mulig for den som tror, sa Jesus. Hadde vi tro som et lite sennepsfrø, skulle vi kunne si til et fjell: Kast deg ut i havet! – og det skulle skje. Så stor er himmelens Gud! Gud til ære og pris.
«Herre, jeg tror, hjelp min vantro.»