Det var i unge år. Jeg var i England en periode høsten 1987. En kveld jeg kom inn i den evangeliske kirken som jeg gikk i, møtte en liten plakat meg på oppslagstavlen. Det var et bilde av en eldre mann med desperate øyne og under stod teksten fra Jeremia 8:20: «Sommeren er forbi, høsten er til ende, men vi er ikke frelst».
Dette bildet og dette verset har brent seg fast på netthinnen. Noe av den samme opplevelsen fikk jeg da jeg i unge år leste Abjørn Aavik sin bok «De venter» og samtalen med unggutten som Aavik fikk møte langt inne i Kina.
Slik døde far
Han var eldste sønn i huset denne gutten, men i samtalen ble han så stille, sier Aavik: «Hva er det du tenker så på?» Han våkner. «Det er dette med far». «Men far er jo død?» «Ja, det er nettopp det at far er død – han døde før evangeliet kom hit til denne landsbyen. Det har resultert i at minnet om fars død blir jeg aldri kvitt».
Så forteller gutten om faren som lå for døden, hvordan faren sier: «Min sønn, jeg er redd for å dø. Jeg tør ikke dø». Så ble det sendt bud etter avgudspresten, og mange ulike ritualer ble fremført. Mange penger kostet det, men det hjalp ikke. – Sønn! roper faren igjen dagen etter. Avguden hentes, men intet hjelper. Etter alle forsøk spør faren: – Sønn, si meg, er her ikke mer? – Nei, nå er her ikke mer, sier sønnen… «Slik døde far», sier gutten.
Møte med venner i Peru
Høsten 2018 fikk jeg igjen besøke Sør-Amerika. Der fikk jeg også noe av den samme følelsen. Nøden – mennesker som søker, men ikke får svar. De ble katolisert på 1500-tallet av spanjolene, og åndelig sett har det utviklet seg fra vondt til verre. I dag er det en religionsblanding hvor ofringer til moder jord er det rådende. Det er en gudsdyrkelse som alltid resulterer i trelldom og stor nød i folket.
Turen gikk først til Peru, og det var interessant å få møte nasjonale medarbeidere i litteraturarbeidet i Arequipa. En dag ble vi også invitert på besøk til våre venner i ELM. Vi hadde sett for oss å ta en rask tur innom og hilse på dem, men vi ble så hjertelig mottatt, og misjonærene hadde samlet sammen alle de nasjonale medarbeiderne, så vi ble der en god del av formiddagen.
Morgenen etter, da vi skulle reise fra Arequipa og videre til Bolivia, dukket en melding opp på mobilen fra databibelen. Hilsenen var fra Hebreerbrevet (6:10): «For Gud er ikke urettferdig, så han skulle glemme det verk dere har gjort, og den kjærlighet dere har vist mot hans navn, ved at dere har tjent de hellige og fortsatt gjør det».
Det var en underlig hilsen, tenkte jeg. Det var et vers jeg ikke hadde stanset for tidligere.
En oase midt i ørkenen
Turen gikk videre gjennom tørre ørkenområder mot byen Tacna i sør. Men så plutselig kom vi til et grønt område midt i ørkenen. Hva hadde skjedd her? Det var israelere som hadde hjulpet peruanerne med å få opp det livgivende grunnvannet, og nå blomstret ørkenen, en flott oase midt i ørkenen.
Det var et underlig bilde på hva som skjer når det livgivende vannet som kommer fra himmelen når menneskesjeler i denne verdens ørken. Da blir det liv, da blir det fred, da blir det håp og da blir det fremtid – en himmelsk oase for hjertene. Vi møtte noe av dette åndelige livet på denne turen i Peru og Bolivia, der Guds livgivende vann fra himmelen hadde fått skape nytt liv i tørr hjertejord.
Neste dag gikk turen opp i Andesfjellene med buss. Veien snor seg oppover fjellsidene, mellom små åkrer der mennesker står med hakke og spade – slik vi drev på for 100 år siden her hos oss. Mye menneskelig nød, men en enda dypere åndelig nød. Det er et materielt og åndelig slit fra morgen til kveld for mange. Kanskje det også her er noen som spør: – Sønn, si meg, er her ikke noe mer?
Stor åpenhet for litteratur
«Såmannen» er det formelle navnet på misjonsarbeidet som Lekmannsmisjonen støtter i Sør-Amerika. Det har i første rekke vært fokus på litteraturarbeid. En har trykt opp og vært med å distribuere oppbyggelig litteratur fra Luther, Rosenius, Wisløff, Hallesby, Vinskei, Nissen, heftet «Jesus fant meg» fra Bibelsk Tro m.m. Primært går dette mot de spansktalende, men noe blir også oversatt til indianerspråket quechua – hvor det finnes lite evangelisk litteratur.
Vi opplever at litteraturen blir mottatt og lest. Den store husandaktsboken av Rosenius har slått svært godt an, og første opplag på 2 000 eksemplarer er nå snart tomt. Katolisismens gjerningsstrev har fått preget mange sinn gjennom lang tid, og det frigjørende rosenianske budskapet når derfor inn i mange hjerter.
Litteratur er ikke så vanlig blant folket i Sør-Amerika. Mange har ikke vært vant til å lese så mye, men vi opplever at denne litteraturen gir dem noe og skaper lesetrang. Det er gjerne en viktig årsak til at litteraturen nå spres over store områder, hovedsakelig i Peru og Bolivia, men også til Ecuador og Argentina. De fleste i SørAmerika snakker spansk og kan derfor nås med denne litteraturen.
En kvinne vi traff sa at hun kunne ikke vente til neste dag med å lese hva som stod i Husandaktsboken. Hun leste både to og tre andakter hver dag. Inspirerende! Stadig møter en spørsmålet: – Har dere flere bøker?
Tilbakemeldingene vitner om mange som har fått se inn i evangeliet gjennom det de har lest. Det er et oppmuntrende arbeid, og det oppleves som åpne dører og som ferdiglagde gjerninger som vi får gå inn i.
Arbeidet i Bolivia
Det var også svært inspirerende å møte våre medarbeidere i Sucre i Bolivia. Her er kontoret og senteret for litteraturarbeidet. Som et resultat av dette har flere i løpet av kort tid samlet seg regelmessig for å høre Guds ord. Hver morgen, og i hvert sitt hjem, legger kvinnene frem for Gud alle bønneemnene som de i fellesskap har blitt enige om å be om. De opplever helt konkret at Herren svarer og går foran i arbeidet. Bønn og arbeid er viktig også her!
Vi fikk være med på flere ulike samlinger i løpet av uken vi var der, og høydepunktet ble søndag formiddagsmøte (neste artikkel). Det var også gripende å være med til en quechualandsby og besøke noen som over tid hadde samlet seg om Ordet, og som nå ønsket seg eget møtelokale. Tidligere var evangeliet ukjent, men nå ville de ha både bibel- og dåpsopplæring.
Etter et ukes opphold i Bolivia er vi på vei til flyplassen. Da snur Gonzalo Ascarrunz seg, lederen for arbeidet, og sier til oss andre i bilen: – Det er et vers jeg har tenkt på og som jeg vil minne om når dere nå reiser fra oss. Det lyder slik: «For Gud er ikke urettferdig, så han skulle glemme det verk dere har gjort, og den kjærlighet dere har vist mot hans navn, ved at dere har tjent de hellige og fortsatt gjør det» (Heb 6:10).
Det var underlig å få det samme verset som jeg fikk på mobilen da vi reiste fra Peru, og det opplevdes som et håndtrykk fra himmelen.
Takk, takk at også jeg fikk være med
Det er takken som fyller våre hjerter når vi ser tilbake på dette besøket i Sør-Amerika.
Sangstrofen til Lars Oftedal kommer i tanken: «Å hvilken lykke å deg tilhøre! Takk, takk at også jeg fikk være med! Din gode gjerning du selv fullføre, til jeg står fri og frelst i evighet!»
Så går takken til Herren for at vi igjen kunne få kjenne samfunn med mennesker som har møtt Jesus som sin frelser. Selv om språk og kultur er forskjellig, fikk vi dele det viktigste ilag – Ordet om Jesus og samfunnet med Herren Jesus. En dag skal vi få være sammen med en utellelig skare fra alle folk og tungemål, hjemme i himmelen, og da skal vi slippe språkutfordringene vi kan kjenne på her.
Så lyder kallet fra Sør-Amerika ennå, et kall om å bringe budskapet som kan gi liv og frelse, og som kan berge mennesker fra den evige fortapelse. Budskapet om at veien er banet, og synden er sonet. Måtte det få gi respons i våre hjerter også i dag!